Flåtetur i Østmarka

Runde om Skjelbreia og Vangen

17,4 km

---

I dag skulle Kevin, Fritz og jeg ut på ekspedisjon i totalt ukjent terreng: Østmarka.
Runden jeg hadde sett meg ut gikk fra Sandbakken i Enebakk, så det var ett stykke å kjøre for å komme dit. Jeg kjørte om Ytre Enebakk og Siggerud, men det hadde nok vært mye raskere å kjørt gjennom Oslo. Men vi var jo på tur, så det spilte ikke store rollen.

Sandbakken

Sandbakken er en serveringshytte som ligger langt vest i Østmarka, nesten på grensen til Ski. Hytta eies av Oslo kommune. Parkeringsplassen som ligger ca 800m øst for hytta, er en populær utfartsparkering hvis man skal dømme det etter antall biler. Fra parkeringa er det jevn stigning opp til Sandbakken. Herfra går det blå- og rødmerkede stier i alle retninger.

Etter en lynrask stopp ved hytta, vi måtte jo studere hønene de er så kjent for, peilet vi oss ut blåmerket sti mot Skjelbreia. På skiltet sto det merket at løypa var bratt, så jeg forberedte meg på en slitsom tur. Det var forsåvidt bratt, men ikke så ille som jeg fryktet da jeg så skiltet.

Det er typisk Østmarka terreng. Krysser du øst-vest, så går det opp og ned som en berg-og-dalbane; bratt opp, og like bratt ned igjen.... hele tiden. Heldigvis er det ikke så lange bakkene, men man blir fort varm på ryggen. Går man derimot nord-sør, så går stien i behagelig flatt terreng, enten nede i ett dalsøkk, eller oppe på en åsrygg.

Etter ca 3 km opp-og-ned, gikk stien over på grusvei, Vangenveien, som nå fulgte terrenget og var en flat avveksling til toppturene vi akkurat hadde tilbakelagt. En kilometer senere var vi fremme ved Skjelbreia, og unnet oss første rast på benkene på utsiden av hytta.

Hytta var stengt når vi kom dit, men er åpen for servering på lørdager og søndager i vintersesongen. Stedet drives av Oslomarka Trekkhundklubb, og det synes godt når du ser alle hundehusene som er plassert over hele eiendommen.

Fra Skjelbreia valgte vi å følge Vangenveien frem til Vangen, som er nok ett serveringsted i marka. Dette er derimot åpent for servering hver dag hele uka, og tydeligvis veldig populært som utfartsmål. Sikkert mye fordi du kan følge grusvei fra parkering på Bysetermåsan, og da er det ikke mer enn 3,5 km frem til hytta.

Vi bare fortsatte forbi Vangen, og slo inn på blåmerket sti mot Bysetermåsan. Det går opp og ned her i verden, det fikk vi atter engang erfare på vår vei gjennom Østmarka. Vi klatret oss oppover bratte steinurer, og sklei ned stien på andre siden av åsryggen. Omsider kom vi fram til parkeringa på Bysetermåsan, hvor vi bare fortsatte forbi på sti mot Svartoren.

Svartoren

Svartoren er ett underlig vann som er langt og smalt, nesten som en bred elv. Det spesielle med dette vannet er at stien går ned til vannet,og fortsetter på andre siden. Vi skal nemlig krysse det... på flåte! Og det kan vi også lese på turskiltet. På skiltet som viser blåmerket sti mot Krokhol og Skjelbreia, står det også "flåte" i parentes. Det var jeg litt spent på må jeg innrømme.

Stien langs Svartoren gikk i flatt og lettgått terreng, med åpen furuskog og luftig vegetasjon. Riktig vakkert var det! Ca 2 km etter at vi hadde passert Bysetermåsan, kom vi fram til ett stikryss, og stien som ledet oss bratt ned til vannet. Og der lå den å ventet på oss. Flåten.

Og kalle denne turen for "Flåtetur i Østmarka" er muligens å ilegge disse to minuttene mer verdi enn de strengt tatt fortjener. Men det er jo en kuriositet da. Flåten ble første gang bygget i 1993, av foreningen ØX (Østmarka på kryss og tvers) Den har blitt fornyet flere ganger siden, og siste gang i 2013. Det har blitt hevdet at det burde være Taxfree salg ombord, fordi flåten krysser grensa mellom Ski og Enebakk.

Flåten er en flytebrygge av pomponger med rekkverk på den ene siden. Man krysser vannet simpelthen ved å trekke seg over med håndmakt, ved hjelp av tau som er festet på hver side av vannet. Og da snakker vi bare om ett strekk på 10 meter, maks. Kevin mente vi like godt kunne hoppet over, men der er jeg nok for tung i baken :)

Litt kronglete ble det også å få bikkja over, mest fordi det var så høyt opp på andre siden at det var satt opp stige. Fritz er ikke spesielt god til å klatre i stiger. Løsningen ble å få lokket ham til å hoppe opp med forbena, så kunne jeg skyve bakenden etter. Ikke veldig elegant, men vi kom oss over og opp, uten å bli våte.

Etter at Svartoren var forsertt, fulgte vi stien videre på andre siden av vannet. Etter ca 600m forlot stien vannet,og tok oss på nytt oppover i terrenget. Denne gangen var det Tømmerås som skulle bestiges. Åsen har fått sitt navn etter den såkalte Plankeveien. Veien som plankekjørerne brukte om vinteren for å frakte trevirke til Kristiania. Nå begynte de stadige klatrekneikene å sette seg i beina, så da vi endelig var på toppen unnet vi oss en pause i lyngen.

Fra toppen går det selvsagt nedover igjen, og slik forsatte det... opp en ås.... ned en ås. Endelig kom vi fram til grusveien som leder ned til Krokhol, med en avstikker til Sandbakken. Vi var da helt enige om å holde oss på denne veien, selv om vi kunne valgt blåmerket sti videre til Sandbakken. Tror vi hadde fått nok av kupert løype begge to :)

Stien/veien vi fulgte de siste to kilometerene til Sandbakken er egentlig skiløypetrasee. Den er brei og fin, og brukes nok mye av syklister i sommerhalvåret. Det så slik ut på alle sykkelsporene ihvertfall.

For den somhar lyst til å prøve seg i Østmarka, så legger jeg ut sporloggen. Selv om det strengt tatt ikke er nødvendig, da alle stier er godt merket med skilt, piler og blå maling.