Sørsetra
16 kmEgentlig hadde jeg bestemt meg for å gå en runde i Nordmarka i dag, men etter å ha sett snømengdene på webcam i fra området rundt Tryvannstårnet ombestemte jeg meg. Derfor ble planene endret i siste liten, og ny kurs staket ut; Sørsetra på Krokskogen, med Sollihøgda som utgangspunkt.
Og det var jo skikkelig smart skulle det vise seg...!
Sønn, hund og sekk ble pakket i bilen tidlig søndag morgen, og kursen satt mot Sandvika. Fra Sandvika tok vi Ringeriksveien mot Hønefoss, og parkerte bilen på Sollihøgda.
 |
| Holsfjorden/ Tyrifjorden |
So far, so good. Planen var å gå på blåmerket sti til Skiforeningens hytte, Sørsetra, ca 8,5 km nordover fra parkeringa. Jeg hadde også lyst til å legge inn en liten stopp på den ubetjente DNT hytta "Jørgenhytta", som ligger ca 500m videre fra Sørsetra, når vi først var i området.
Nå er det jo ikke alltid at ting går helt som man planla. Da vi etter ca 1 km vasset i snø til midt på leggen, var det på tide å finne alternativer. Å kave seg fram i råtten snø i over 8 km var ikke ett alternativ. Plan B ble iverksatt da blåsti krysset rødsti. Rødsti betyr rødmerket vinterløype, i de fleste tilfeller det samme som oppkjørte skiløyper. I dette tilfelle hadde skiløypa smeltet bort, og etterlatt seg en bred scootertrasee av hardpakket snø.
Etter en kort rådslagning, hvor mor som alltid har vetorett, ble det bestemt at vi heller følger scooter-løypa frem til Sørsetra. Da slipper vi i hvertfall å synke ned i råtten snø for hvert skritt. Problemet kan selvsagt være at skiløyper ikke trenger å ta hensyn til myrer og vann, men vi valgte å ta sjansen da traseen var så mye lettere å gå på.
Det viste seg å være en glimrende løsning. Noen få myrhull var det i løypa, og endel barmark og gjørme, men ikke verre enn at vi klarte å passere nogenlunde tørrskodd. Vi møtte en turgåer til fots, og to skiløpere. Du skal være godt over middels glad i å gå på ski når du velger å følge denne traseen med ski på beina nå. Deler av traseen er smeltet bort, og i disse bare partiene må du da ta av deg skiene, og spasere bort til neste snøparti. Juhuu, hver sine lyster.. :) Jaja, det samme tenkte sikkert skigåerne om oss, der vi stavret oss fremover på bakglatte sko... hehe.
 |
| Sørsetra |
 |
| Sørsetra |
Etter at kaffe, medbragte kanelboller og Kvikk-lunsj var konsumert, satte vi kursen mot Sollihøgda igjen. Bare at denne gangen hadde vi tenkt å følge grusveien ett stykke, før vi tok av mot Toresplassen og vei derfra mot Sollihøgda. Det var planen.
Alt var vel og bra, og vi labbet avgårde, denne gangen på lettgått snøfri grusvei. Etter en stund kom vi fram til ett kryss, og der var det skiltet for både blå- og rødsti: Sollihøgda - Toresplassen. Vi svingte inn der. Etterhvert oppdaget jeg at vi nok hadde tatt av en stikkvei for tidlig, da blåstien forsvant ut i skogen, og vi havnet på rødmerket skiløype igjen. Dette var ikke veien vi skulle fulgt. Etter en rask konferering med kartet fant jeg ut at vi gikk ihvertfall i riktig retning, og hvis vi bare kom fram til Toresplassen så kunne vi velge veien derfra. Vi valgte derfor å forsette i skisporet.
Vi gikk og gikk... og gikk. Vi passerte flere "kryss" underveis, men fordi jeg bare var utstyrt med gps, og sommerkart over Nordmarka, hvor ingen av delene har skiløyper nedtegnet, så det var håpløst å vite hvor i området vi var, og om vi skulle ta av fra den løypetraseen vi fulgte. Så det ble til at vi fortsatt i kompassretningen ihvertfall.
 |
| Full aktivitet i tua - mølje faktisk... |
Det er alltid spenning knyttet til å følge rødmerket løype. Fordi du vet aldri om den tar deg ut på vann eller myrer som ikke er farbare til fots. Og særlig på denne tiden av året hvor isen absolutt ikke er sikker - hvis det i det hele tatt er is der, hehe. Og svømming sto ikke på agenda'n i dag :)
Etter en ny pause, og mer studering av kartet, fant jeg ut at vi ikke var langt unna Toresplassen. Problemet var at vi var på feil side av Plassevatnet. Ett stort vann lå mellom oss og den forlokkende grusveien. På dette tidspunktet var jeg så lei av å gå på bakglatte utgåtte fjellstøvler, at jeg nesten vurderte å svømme over. Bare nesten... Jeg forbannet meg på at det første jeg skulle gjøre når jeg kom meg ned til sivilisasjonen igjen var å investere i nye sko! Jeg furtet og bannet der jeg strevde meg fremover i skisporet, ett skritt frem, og ett halv tilbake. Kevin stakkar, ble helt oppgitt over sin barnslige mor *flir*
 |
| Lite vårtegn i all snøen :) |
Den staselige herregården lå der så forlokkende med sin grusvei, på andre siden av vannet. Så nære, men allikevel så langt unna.
Toresplassen ble ryddet av en finne ved navn Tore på 1700-tallet. I 1870 kjøpte hoffjegermester Thomas Fearnley eiendommen. I dag brukes den eksklusive herregården til utleie for selskaper, firmaer og jaktlag.
Vi hadde ikke annet valg enn å fortsett i den løypa vi gikk på, så fikk vi se hvor vi endte opp. Etter en stund begynte skisporet å trekke oppover i terrenget, og svinge av østover. Da begynte jeg så smått å bli litt skeptisk. Kanskje denne løypa gikk ned til Lommedalen? Da hadde vi ett aldri så lite problem... I hodet vurderte jeg alternativene....Jeg har da vært masse i dette området som ung, det er riktignok 30 år siden... noe må jeg da huske....
Plutselig utbryter Kevin: Der fremme er det ett stikryss! Med lettelse kan vi lese Sollihøgda på skiltet, og pil til høyre. I mitt stille sinn håper jeg at skisporet ikke krysser vannet, men kan lettet konstantere at den følger parallelt isteden. Fire kilometer senere ser vi hestene på Høymyr og kirkespiret på Sollihøgda kapell.
Og vi har grusvei under skoa.
Snøfri grusvei, I might add!
En fin tur, selv om det ble litt "kåling" da vi fulgte vinterløype, og bare hadde sommerkart :) Nå var det jo aldri noen fare for at vi skulle gå oss helt bort, vi hadde jo gps. Men det var lite fristende å måtte krysse terrenget utenfor løype, til det var det litt mye snø. Må man, så må man, men heldigvis slapp vi det denne gangen.
Toresplassen ble ryddet av en finne ved navn Tore på 1700-tallet. I 1870 kjøpte hoffjegermester Thomas Fearnley eiendommen. I dag brukes den eksklusive herregården til utleie for selskaper, firmaer og jaktlag.
Vi hadde ikke annet valg enn å fortsett i den løypa vi gikk på, så fikk vi se hvor vi endte opp. Etter en stund begynte skisporet å trekke oppover i terrenget, og svinge av østover. Da begynte jeg så smått å bli litt skeptisk. Kanskje denne løypa gikk ned til Lommedalen? Da hadde vi ett aldri så lite problem... I hodet vurderte jeg alternativene....Jeg har da vært masse i dette området som ung, det er riktignok 30 år siden... noe må jeg da huske....
Plutselig utbryter Kevin: Der fremme er det ett stikryss! Med lettelse kan vi lese Sollihøgda på skiltet, og pil til høyre. I mitt stille sinn håper jeg at skisporet ikke krysser vannet, men kan lettet konstantere at den følger parallelt isteden. Fire kilometer senere ser vi hestene på Høymyr og kirkespiret på Sollihøgda kapell.
Og vi har grusvei under skoa.
Snøfri grusvei, I might add!
En fin tur, selv om det ble litt "kåling" da vi fulgte vinterløype, og bare hadde sommerkart :) Nå var det jo aldri noen fare for at vi skulle gå oss helt bort, vi hadde jo gps. Men det var lite fristende å måtte krysse terrenget utenfor løype, til det var det litt mye snø. Må man, så må man, men heldigvis slapp vi det denne gangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du gått turen?
Fortell meg om det :)