Tunnsjøen

Tunnsjøen

11,7 km

---

I dag var det Tunnsjøen som sto for tur :)
Nå har jeg virkelig trasket noen meter i Høland også, med Trollkjerka, Langfossjøen og nå Tunnsjøen. Og flere skal det bli, bare jeg finner noen interessante steder å utforske.

Tunnsjøen forsøkte jeg meg på i våres også, men oppdaget fort at det ikke var en grusvei som ble brøytet. Med en meter med snø, så slo jeg det fort fra meg, og endte med å gå innover mot Bjørnebråten isteden.

Men i dag var det ikke snø :)  Derimot var det strålende sol, vindstille og godt over 20 grader. Da jeg parkerte på utsiden av bommen, kunne jeg slå fast at jeg var ikke alene om å velge Tunnsjøen som lokasjon i dag, da det sto flere biler parkert allerede.

Med litt bange anelser, slapp jeg bikkjene ut av bilen, koblet dem og trasket avgårde. Jeg forventet faktisk å treffe på en to-tre mennesker, med tanke på alle bilene som sto parkert, men så ikke ett menneske på lang tid. Jeg valgte derfor å slippe Fritz løs, men Plysj får gå i bånd. Han trenger absolutt båndtrening, for jeg har ikke opplevd maken til oppførsel i bånd som malamuten har. Vet ikke om det er fordi han kun gikk løs de første 8 månedene, men merkelig er det. Malamuten er jo en trekkhund, men Plysj han går bak meg. Han går bak, og så nære at han tråkker meg i hæla. Plutselig så skyter han frem, og hvis jeg ikke er klar da, så røsker han nesten skulderen av ledd på meg. Når båndet strammes, så stopper han, og faller inn bak meg igjen. Til neste utfall. Sånn holder han på hele turen. Fryktelig slitsomt. Jeg forsøker å dra han frem fra bak bena mine, og da stuper han fremover i full fart. Bråstopper da båndet ikke er lenger, og enkelte ganger har han så stor fart at han hopper rundt i lufta. Nå har jo Plysj blitt en ganske stor gutt, så det er litt tyngde bak når han holder på sånn. Jeg tenker at det er bare trening som skal til. Jeg sier NEI! hver gang kan hiver seg fremover i full fart, og roser han de gangene han faktisk går rolig fremover. Men resultatet er det samme uansett fart, båndet strammes, han faller inn bak meg. Til han plutselig skyter fremover igjen. Jeg skulle virkelig ønske han kunne gå rolig foran meg på tur, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Jeg har gått med mange hunder, deriblant polare trekkhunder av mange slag, men aldri opplevd makan til tulleoppførsel ^^

Jaja, det var dagens hjertesukk.

 Etter ca 3km finner jeg ut hvor alle folka er :) På en fin odde, med badeplass og greier, sitter en hel gjeng med folk i alle aldre,voksne og barn. Og hunder! Vi kommer nok litt brått på dem, for da vi passerer dem på grusveien, så stormer det frem 3-4 løse hunder i full los. Fritz hiver seg rundt for å løpe dem i møte, og Plysj hyler i frustrasjon fordi han ikke får være med på morroa. Full action med andre ord :) Jeg bare går videre, og drar med meg Plysj samtidig som jeg roper på Fritz og håper det beste. Schæfern kommer i full fart etter meg, og ingen ble drept, hehe.

Tunnsjøen er ett langt og smalt vann, ca 4 km langt og 300m bredt. Grusveien følger vannkanten hele veien, og går inn til ett lite småbruk i enden av vannet. Ett lite stykke etter småbruket slutter veien i en snuplass. At veien slutter trenger jo ikke bety at turen er over, hehe, det vet schæfern, så han finner stien og står forventningsfullt å ser på meg. Da jeg fortsetter i hans retning, hiver han seg fornøyd rundt og fortsetter gjennom skogen. Stien er god og lett å se, så det er tydelig den blir brukt. Det går oppover og oppover. Der terrenget flater ut, står det skilt som ønsker oss velkommen til Prestehesten naturreservat. På hver side av stien står ytterligere to små skilt. Det er en advarsel om at vi blir filmet :) For å studere dyrelivet, og spesielt gaupebestanden er det satt opp flere viltkamera i området. Alle mennesker på bildene blir umiddelbart slettet står det å lese... Jaja, samme for meg :)

Jeg har uansett konstantert at stien fortsetter videre gjennom Rudsdalen, og hvis jeg tipper riktig, så ender den opp på Tævsjøen i Aurskog. Det kan jo være morro å ta den turen en annen dag, men da er man avhengig av skyss, enten den ene eller den andre veien... Vi snur der på toppen, og setter kursen ned til Tunnsjøen igjen.

Ved enden av vannet tar vi en liten pause, hvor bikkjene får kose seg litt i vannet.

 

Når jeg nærmer meg badeodden igjen, så tar jeg schæfern også i bånd. Klok av skade fra forrige passering vil jeg unngå at han raser ned til disse fremmede hundene. Vi sniker oss forbi, og må flire litt da jeg ser at badegjestene også hadde sine hunder i bånd nå. Passeringen går smertefritt, og vi rusler de siste kilometerne til bilen uten dramatikk.

Langfossjøen

Rundt Langfossjøen

11,7 km

---

I dag tenkte jeg å utforske litt mer av Høland. Det er ingen hemmelighet, at hovedtyngden av turene mine legges til Aurskog-Bjørkelangen området, men det har jeg så smått begynt å gjøre noe med, hehe. Derfor kastes bikkjene i bilen, og kursen settes mot Momoen. Jeg har studert kartet for å få tips til hvor jeg kan gå, som jeg ikke har vært ennå, og Langfossjøen blir dagens turmål :)

Jeg tar av fra Hølandsveien mot KK import, og følger Thonsveien ett stykke innover. I krysset der hvor skilt markerer at det er Stangeskogene som eier veien, finnes en liten snuplass/parkering. Her setter jeg bilen, og følger veien videre til fots.

Etter ca 1 km langs grusveien, kommer jeg til ett veidele, og det står en stor gapahuk i veikanten. Sikkert til bruk for jegere. Det er ikke jaktsesong ennå, så jeg er nok trygg får jeg tro :) Veien rett frem er bommet, så jeg velger den.

Det går ennå 2 km før jeg ser vannet, og ikke er det Langfossjøen heller, men Røytjenn. Ett lite vann som går parallellt med veien. Dvs, det er vel veien som følger vannet vil jeg tro, vannet lå vel der først. Mye kratt og kjerr langs vannkanten gjør at vi bare går videre. Fritz vil nok gjerne prøve vanntemperaturen, men han får vente. Det går ikke så lange stunden, så kommer vi frem til Langfossjøen og bikkjene kan dyppe tærne. Samtidig har det begynt å regne i strie strømmer, så rasten blir ganske så kort. Det frister ikke å sette seg ned i dette været. Fritz ser anklagende på meg, men vi tusler videre.

Ikke lenge etterpå er det slutt på grusveien. En sti fortsetter innover skogen. Jeg vet at denne stien tar meg over til en annen grusvei, som i sin tur går ned mot Fosser og Løken. Det så jeg da jeg studerte kartet før turen. Jeg har jo bilen parkert langs Thonsveien, så jeg vil helst ikke ned til Løken for å gå langs Hølandsveien tilbake. Spørsmålet er bare om jeg kan krysse skogen ett eller annet sted fra den andre veien? Da har jeg fått en runde. som jo alltid er bra :)

Jeg velger å ta sjansen, har jo gps, så ett eller annet sted kan jeg sikkert krysse :)

Stien er bred og merket med sykkel-sti for Høland sykkel. Etter ca 300m på stien kommer jeg frem til en hytte, og vips så er jeg over på Tyrihjellveien.

Hittil på turen har jeg ikke møtt ett eneste menneske, og ikke sett en bil, men det endret seg fort. Hadde ikke gått langt på denne nye grusveien før jeg møter først en bil, så en til... Og rett etterpå møter jeg en ung jente gående i våte rideklær. "Nå har du gått glipp av mye action", sier hun, og jeg stopper spørrende. Det viser seg at rett før jeg ankommer, så har en hest falt uti ett lite tjern, og det måtte både brannvesen og hjelpemannskap til for å få den opp igjen.

Brannbilen har akkurat reist da jeg kommer, men ett titalls mennesker og hesten står på en snuplass. De venter på skyss fra bygda, så den slitne hesten som har tilbragt to timer i vannet skal slippe å gå helt hjem. Jeg stopper en liten stund og prater med hesteeierne, da det viser seg at dette er kjentfolk fra min tildligere arbeidsplass. Heldigvis gikk det bra med hesten, og den stakkars jenta som hadde lånt den. Bygdas store sønn, journalist Roger Ødegård hadde visst også vært på visitt (de lytter på politiradio, vettu...), så det kommer ett stykke i Romerikes Blad om hendelsen.

Foto: Roger Ødegård. Bilde fra Romerikes Blad

 Les om saken her.

Etter tips fra kjentmann, så ville jeg prøve å krysse skogen ved Aurekytetjennet. En lite myrpytt nesten ikke synlig fra veien. Da jeg studerte gps'n så jeg tydelig hvor bratt og kupert terrenget er. Det naturligste veivalget går gjennom ett skar, og med litt flaks skal jeg treffe på en liten kjerrevei som tar meg ned på den opprinnelige grusveien. Det er planen :)

Ikke alltid ting går helt etter planen, men jeg satte ut i skogen med friskt mot. Første 4-500 meterne går strålende, og jeg trasker i lett oppoverbakke i mosegrodd terreng. Jeg har Aurekytetjennet nede i skaret på venstre hånd. Men plutselig er det bråstopp, og jeg står på kanten av ett stup og ser ned 10-15m. Etter mye kludring får jeg lirket meg ned i skaret, og følger ett dyretråkk som tar meg ned til tjennet, langs vannet og opp i terrenget igjen. Bikkjene ser jeg meg nødt til å slippe løs, da terrenget er såpass bratt og skogen veldig tett.

Elg og rådyr vet som regel hvor det er best å gå, så jeg følger i tråkket deres. Jeg kommer meg stadig høyere i landskapet, samtidig som jeg holder meg til høyre for Sæterhøgda. Dyretråkket løser seg opp, og jeg befinner meg i ett trangt mørkt juv. Bikkjene er veldig urolige, og jeg merker at jeg sliter litt med å holde Plysj i nærheten. Han har høy nese og stresser litt rundt. Nesa veksler hurtig mellom overvær og bakkekontakt. Jeg ser for meg både bjørn og ulv, så jeg velger å klatre ut av juvet for å komme meg i mer åpent terreng. Jeg plystrer, og begge bikkjene følger meg opp den bratte skrenten. Vel oppe av juvet åpner landskapet seg, og skogen blir veltrimmet og lys. Jeg kobler Plysj, men lar schæfern gå løs.

 

Etter å ha konferert med gps'n setter jeg kurset mot den lille kjerreveien jeg ser på kartet. Terrenget er lett å gå i, men jeg velger å holde meg ganske høyt da det er minst tynnkvist og krattskog. Jeg følger en naturlig rute gjennom skogen. Plutselig, og uten at jeg merket det egentlig, så går jeg på tydelig sti. Først tenker jeg det er ett dyretråkk, men da jeg ser dekkmerker etter en tohjuling slår jeg det fra meg. Har ikke sett en elg på crosser ennå :)

Stien går ganske bratt nedover i terrenget, og jeg nøler litt. Retningen er feil, og jeg har ikke veldig lyst til å måtte gå opp igjen hvis det viser seg å ende feil ut. Etter å ha vurdert litt frem og tilbake, velger jeg allikevel å følge stien. Hvilket ikke var så dumt allikevel, hehe. Stien flater ut, og endrer retning. Så er jeg endelig på kjerreveien.

Kjerreveien treffer en grusvei, og etter ca 1 km kommer jeg ned i krysset ved gapahuken. Da er det bare å holde venstre, og traske den siste kilometeren tilbake til bilen. En fin tur, selv om terrenget til tider var litt i overkant bratt og kronglete. Og jammen ble det en runde av denne turen også :)