Spiterstulen - Leirvassbu
15,8 km, 4,5 timerEn hytte beliggende mellom Galdhøpiggen og Glittertinden er nødt til å bli preget av omgivelsene. Spiterstulen har tatt i mot turister siden 1830-tallet. Det som en gang var en enkel liten seter, har i dag vokst til Jotunheimens største og mest populære turisthytte. I løpet av ett år har Spiterstulen ca 25 000 gjester. Hytta er privateiet, men gir DNT rabatt til medlemmer.
Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle være mobil i det hele tatt etter gårsdagens strabaser i steinrøysa, men utrolig nok går det bra med knærne. Jeg kjenner det godt når jeg skal reise meg fra sittende stilling, men i dag er det lårmusklene som protesterer høyest. Hehe, man skal jo ha noen vondter, og så lenge det er musklene som skriker, får de bare skrike. Gårsdagen var jo som en real treningsøkt å regne, så det er jo ikke rart at man blir støl. Litt ubehagelig å tenke på at det sikkert blir værre i morgen.... moahaha....
Turen i dag inn til Leirvassbu er for hvileetappe å regne. Flatt gjennom frodige Visdalen, opp Grønnbakken til Kyrkjetjønnet ved foten av Kyrkja. Derfra er det flatmark fram til Leirvassbu. I teorien.
Jeg hadde egentlig planlagt at vi kunne sove litt lengre i dag, og starte noe senere, men det er ikke alltid like lett å få sove når du ligger på ett nytt sted hver dag. Både Kevin og jeg var tidlig oppe, så selv om vi hadde planlagt en senere sorti i dag, sto vi klare med sekken på kl 9. Det var jo ingen grunn til å utsette det, så vi la ivei.
Terrenget er flatt, grønt, frodig og lettgått. Vi holdt god fart, selv om vi tok det med ro. I løpet av den første mila var den største utfordringen å forsere de utallige sideelvene som sluttet seg til elven Visa som bukter seg gjennom dalen. Sideelvene var ofte brede, med mye vannføring, men hadde også en god del store tråkkestein. Utfordringen var å finne den riktige ruta over.
I enden av Visdalen stiger terrenget, og frodigheten erstattes av stein, mørk mose og lav, typisk permafrost vegetasjon. I offisielle turbeskrivelser fra DNT står det at dette passet ofte er dekket av bre-is, denne sommeren var det fullstendig snøfritt og mosen fikk litt solvarme for en gangs skyld.
På toppen av passet åpnet terrenget seg opp, Kyrkja raget majestetisk over Kyrkjetjønnet, og med sine 2032 moh er den en del av Jotunheimens 2000 m topper. Kyrkja har hatt en magisk tiltrekning på folk, siden tidlige tider.
«... Så tilgjengelig den er for synet,
så aristokratisk og utilgjengelig er den for nærmere omgang.
Over Kirkens urer og glatte vegge har ingen dristet sig til at klyve op,
ingen menneskelig fot har stået på Kirkens top,
og det vil vel heller ingen komme å stå der ...»
så aristokratisk og utilgjengelig er den for nærmere omgang.
Over Kirkens urer og glatte vegge har ingen dristet sig til at klyve op,
ingen menneskelig fot har stået på Kirkens top,
og det vil vel heller ingen komme å stå der ...»
Kyrkja er en meget karakteristisk, spiss topp sentralt i Jotunheimen, like ved Leirvatnet og Leirvassbu.
Betraktet fra den rette vinkelen er sammenligningen med et kirkespir lett å forstå.
Kyrkja er dessuten selve vannskillefjellet i Jotunheimen. Fra dens fot, eller like ved, har fire av hovedvassdragene i området sine kilder. Mot sørøst begynner vassdraget som Storåe til slutt avslutter i Gjende. Mot nord renner Leira. I retning vest flyter vannet nedover Gravdalen og senere ned den mektige Utladalen. Til sist har Visa sitt spede utgangspunkt her oppe, før den senere og ikke minst langt mektigere tordner ut i Bøverdalen.
Toppen er omgitt av høyere fjell på så og si alle kanter, men takket være dens forholdsvis frittliggende plassering, har man en herlig utsikt mot omkringliggende tinderekker. Breene og fjellryggene får man virkelig nært innpå livet her oppe. Dette er hjertet av Jotunheimen.
Nede fra Leirvassbu ser Kyrkja både bratt og skummel ut, men Mohn tok nok feil i sin spådom om at ingen ville komme til å stå på toppen. Kyrkja er en populær topp, hundrevis eller flere bestiger den hvert år, og det er få fjell over 2000 meter som er så frekventerte. Årsakene er lette å finne: Det er et imponerende og flott fjell, samtidig som det er overraskende lett å bestige. Avstanden til Leirvassbu er kort, og den bratteste kneika er ikke verre enn at de aller fleste med interesse for toppturer kommer opp uten problemer.
Jeg har ingen interesse av å bestige dette fjellet, uansett hvor magisk det måtte være. Kevin derimot, skulle nok gjerne klatret til topps.
Stien fortsetter langs vannet, eller å kalle det en sti er vel å overdrive. Man kan følge hvor løypa går ved å se på de røde T-ene som er malt på steinene. Ut over det må man hoppe fra stein til stein i den voldsomme steinura nede langs vannet, og bare følge retningen. Vel forbi vannet, som forøvrig var så utrolig klart at man sikkert kan se bunnen på 20 meter +, kunne vi fortsette på merket sti igjen. Nå var det bare å følge stien hele resten av veien i flatt terreng.
Turen fra Spiterstulen tok oss 4,5 timer og da tok vi det med ro.
Herlig område.
Neste etappe, Leirvassbu til Gjendebu finner du her
Kyrkja er dessuten selve vannskillefjellet i Jotunheimen. Fra dens fot, eller like ved, har fire av hovedvassdragene i området sine kilder. Mot sørøst begynner vassdraget som Storåe til slutt avslutter i Gjende. Mot nord renner Leira. I retning vest flyter vannet nedover Gravdalen og senere ned den mektige Utladalen. Til sist har Visa sitt spede utgangspunkt her oppe, før den senere og ikke minst langt mektigere tordner ut i Bøverdalen.
Toppen er omgitt av høyere fjell på så og si alle kanter, men takket være dens forholdsvis frittliggende plassering, har man en herlig utsikt mot omkringliggende tinderekker. Breene og fjellryggene får man virkelig nært innpå livet her oppe. Dette er hjertet av Jotunheimen.
Nede fra Leirvassbu ser Kyrkja både bratt og skummel ut, men Mohn tok nok feil i sin spådom om at ingen ville komme til å stå på toppen. Kyrkja er en populær topp, hundrevis eller flere bestiger den hvert år, og det er få fjell over 2000 meter som er så frekventerte. Årsakene er lette å finne: Det er et imponerende og flott fjell, samtidig som det er overraskende lett å bestige. Avstanden til Leirvassbu er kort, og den bratteste kneika er ikke verre enn at de aller fleste med interesse for toppturer kommer opp uten problemer.
Jeg har ingen interesse av å bestige dette fjellet, uansett hvor magisk det måtte være. Kevin derimot, skulle nok gjerne klatret til topps.
Stien fortsetter langs vannet, eller å kalle det en sti er vel å overdrive. Man kan følge hvor løypa går ved å se på de røde T-ene som er malt på steinene. Ut over det må man hoppe fra stein til stein i den voldsomme steinura nede langs vannet, og bare følge retningen. Vel forbi vannet, som forøvrig var så utrolig klart at man sikkert kan se bunnen på 20 meter +, kunne vi fortsette på merket sti igjen. Nå var det bare å følge stien hele resten av veien i flatt terreng.
Turen fra Spiterstulen tok oss 4,5 timer og da tok vi det med ro.
Herlig område.
Neste etappe, Leirvassbu til Gjendebu finner du her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du gått turen?
Fortell meg om det :)