Blandt vetter og troll på Fosser

Topptur til Trollkjerka 368 moh

11,7 km

---

Nå som jeg er inne i en stim med "kjerker", tenkte jeg å fullføre det jeg har påbegynt mange ganger, hehe, å gå til toppen av Trollkjerka. Ikke det at det er så høyt, toppen rager 368 moh, og ikke er det voldsomt langt... men det er fryktelig mye oppover :) Som sønnen min sa da jeg spurte ham for flere år siden, hvordan turen har vært: "Det var bare oppover jo". Og det kan virke sånn, hehe, selv om det naturlignok er like mye ned som opp når man starter og avslutter på samme sted.

Som sagt så har jeg påbegynt denne turen mange ganger. Stort sett kommer jeg meg så langt som Langvannet, og da begynner en ny bratt stigning opp i fjellet. Der snur jeg :) Feiger ut...Men ikke i dag nei! Nå skal jeg nå toppen.

Turen begynner på Libråtan. Man kjører inn Fosserveien, og på toppen, rett etter Libråtan, finnes mulighet for parkering på venstre side av veien. Strengt tatt kan man stå på høyre side også - har gjort det selv, men da står man liksom midt på stien. Synes det er bedre å stå på andre siden av veien.

 Følger stien rett inn i skogen - oppover, hehe. Ikke så bratt ennå, og veldig koselig åpen skog. Plysj og Fritz drar ivrig i vei. Etter snaue 2 kilometer, kommer vi frem til Gravtjenn. Ett koselig vann, med postkasse for å dokumentere at man har vært der. Noe jeg sjelden eller aldri gjør, må jeg innrømme. Her er det fast badeplass. Fritz, som jo har vært her flere ganger før, vet det og drar på det han makter. Han øyner nedkjøling. Plysj har ikke noe annet valg enn å henge på slep :)

Bading overstått, dvs jeg bader ikke, men bikkjene koste seg. Selv Plysj, har fått øynene opp for badelivets gleder. Det begynte med at han ufrivillig datt uti, nå legger han på svøm av egen fri vilje. Synes sikkert det er deilig å kjøle seg ned med all den pelsen.

Vi unner oss ikke lange pausa, men setter i gang med frisk mot. Stien er merket med pil og skilt  Trollkjerka. De første drøye stigningene kommer etter ca 2,5km, da Basteheia skal bestiges. Stien tar oss langs åskammen, og ned til Botnersætra. Der møter vi grusveien, som vi følger først nordover, så krapt vestover forbi Øvre Igletjenn. Dette er drikkevann, så ingen bading på de firbente her. Ja, ikke på tobente heller for den saks skyld, hehe, men den tobente er uansett ikke like ivrig på badefronten.

 

Mer oppover, da vi følger grusveien til den ender, ved Sleppmyra. Her passer det fint med en rast, og en god klunk vann. Man blir rimelig svett på ryggen. Men nå flater terrenget ut en liten stund, tilvi passerer Langvannet. Her går stien helt ned til vannkanten, og vi passerer ett bekkeutløp på klopp.

Ny stigning. Fra mitt perspektiv, her jeg står i vannkanten, så går stien rett opp i fjellet. Dette har vært min snuplass flere ganger, så nå bare trasker jeg resolutt videre. Ingen grunn tilå dvele ved situasjonen, her er det bare å gå på. Stien er godt merket med gule piler på bakken og brikker i trærne, så det er ikke mulig å gå feil. Dessuten er det en god og velbrukt sti, så jeg er nok ikke alene om å ta denne turen :)

 

 

Endelig skimtes steinmuren på toppen, og en ny "postkasse" kommer til syne. Skiltet TRØLLKJØRKA forteller at jeg har kommet riktig.

 

Det som kom som en gledelig overraskelse, var at merket sti fortsatte forbi toppen, og videre innover. Når noen tar seg bryet med å gulmerke en løype, så går den ett eller annet sted. Og jeg vil vite hvor. Kanskje kan jeg være så heldig at jeg finner en rundtur? At jeg slipper å gå samme vei tilbake? Det er alltid spennende. For å slippe å havne helt ut i vidvanka, så studerte jeg gps'n litt, og fant ut at jeg tok sjansen. Om ikke annet, så fikk jeg bare en lengre tur tilbake samme vei.

Vi satte avgårde med friskt mot. Stien var fortsatt god og tydelig, og gikk sørover på toppen av høydedraget. Terrenget var åpent og stedvis var det faktisk også utsikt.

Etterhvert begynte terrenget å helle slakt nedover. Igjen sjekket jeg gps'n for å forsikre meg at jeg slapp å gå opp de samme bakkene jeg nå var på vei ned :) I følge retningen så det ut til at jeg ville treffe grusveien ved Tyrihjellen, så jeg labbet i vei.

Stien gikk over til å bli traktorvei, og terrenget ble brattere. Men det gikk stadig nedover. Med ujevne mellomrom var det malt en gul T på stien. Noe som fungerte som en forsikring om at jeg gikk riktig.

Traktorveien endte som forutsett, ved Nordre Tyrihjellen. Da var det bare å følge grusveien tilbake til der hvor jeg hadde satt bilen. Å jammen ble det ikke en runde ut av denne turen også. Er så fornøyd med det. Men det jeg er aller mest fornøyd med, er at nå har jeg vært på Trollkjerka, og trenger ikke ta turen igjen...  hehe...

Legger som vanlig ut sporloggen