Kirketid

Hærfangkjerka

17,9 km

---

Riktignok er det søndag, men noen ivrig kirkegjenger skal jeg ikke skryte på meg å være. Turen i dag går allikevel til en av de mest avsidesliggende kirkene jeg vet om i nærområdene; Hærfangkjørka. Bratt, ulendt, langt... trenger jeg si mer, hehe, perfekt turmål.

Nå må det innrømmes at Hærfangkjørka ikke ligger i Aurskog-Høland, men i Sørum. Beliggende på østsiden av Hærfangen, i stupet ned mot myrområdet Slorene som skiller Aurskog-Høland fra Sørum. Hærfangkjørka er jo egentlig ingen kirke, men en diger steinblokk på 10-15m som rager midt i fjellskråningen som ett kirketårn.

 Som så mange andre turmål, så kan Hærfangkjørka "angripes" fra flere hold. Mest vanlig er nok å kjøre inn fra Momoen. Da kortes turen ned med mange kilometer. Jeg derimot kjører inn i Spondalen, følger Vigernesvegen og starter ved bommen. Herfra er det 5 km med grusvei, før man tar av til høyre og følger denne gamle kjerrevegen som snirkler seg ned i skaret mellom Nordre og Søndre Ringkollen.

Her er det bratt og med endel steiner som gjemmer seg i gresset. Jeg holdt på å gå skikkelig "på trynet" for å si det slik, hehe, på vei nedover, så jeg valgte å slippe bikkjene mine løs. Jeg er klar over at det er båndtvang. og jeg etterlever det vanligvis, men frykten for å tråkke feil og brekke noe gjorde at jeg valgte å slippe dem ned skaret.

 

Vel nede på myra var det tid for en liten rast. Bekvemmelig nok er det satt opp en benk som passer utmerket til formålet. Rasten ble forholdsvis kort, da myras rike insektsbestander anså meg som snacks rimelig raskt. Bikkjene ble koblet, og vi fortsatte turen vår.

 

Nå må vi krysse myra. Det går hjulspor over, men jeg følte ikke for å vasse i dag. Kursen ble satt via noen "øyer" østover i myra . Det visste seg at jeg var ikke den eneste som valgte denne veien, da det var lagt ut klopp den siste biten.

 

Vel over på den andre siden, kommer vi over på en sti. Her må vi holde til høyre, og kommer da over på Jarsjømåsevegen. Det er denne veien som kommer opp fra Tunnerud og Hølandsveien. Herfra er ruta opp i fjellet rødmerket av Dalen Idrettslag.

Det er bratt opp, og luftig utsikt flere steder. Den klønete malamute valpen min holdt på å skli utfor ved en anledning. Han skulle hoppe, men båndet var for kort. Heldigvis holdt schæfer'n igjen. 

 

Vel oppe, følger vi stien som går langs åskammen. Nedstigningen mot platået over Hærfangkjørka er lett å overse. så holdt utkikk. Ned mot "galleriet" over kjerka er det bratt, og jeg mer eller mindre sklir på rompa nedover - elegant entré, men det var ingen her til å applaudere :)

For å komme ned til selve tårnet, må man krype og skli ned i en av hulene. Inngangen er trang og bratt, før hula åpner seg opp. Den er 20m lang, og opp mot 5 meter under taket. Nå er ikke dette snakk om noen egentlig berghule, men ved en tilfeldighet har steinblokkene lagt seg slik til at det er mulig å krype ned og under og til slutt komme fram til spiret ved kirkebakken.

Som i alle gamle bygninger er det også i Hærfangkjørka skjulte rom og hemmelige ganger. Inniblant de store steinblokkene har det dannet seg hulrom og trange ganger. Med litt forsiktighet lar det seg godt gjøre å krype ned i dem. Noen ender i store rom som er flere meter under taket, andre i svarte fjellveggen. Er du riktig heldig, finner du en helt spesiell gang som munner ut i Blaker – flere kilometer unna! Så sier i hvert fall sagnet, som også kan fortelle om folk som har begitt seg inn og aldri siden er blitt sett..

Hele tida drypper det fra taket, og er du ikke stø på foten, er det lett å skli på de sleipe steinene. Klatringa er likevel ikke spesielt vanskelig for den som tåler å bli litt våt og møkkete, direkte farlig er det heller ikke – steinene som har ligget der i århundreder, blir nok liggende en stund til...

Noen mener det er selve stupet som er opprinnelsen til det spesielle navnet: Her kunne jegeren jage haren ut mot stupet hvor den ville bli et lett bytte – og åsens opprinnelige navn skulle altså ha vært Harefangen. Navnet kan også ha sin opprinnelse i et av de gamle sagnene om kjerka: Ordet Hærfang betyr krigsbytte, og på 1500-tallet skal en røverbande som hadde tilhold nede ved Øyeren ha gjemt bort store mengder tyvegods i ura. Vil du gå på skattejakt, kan altså Hærfangkjerka være det rette stedet!




Da jeg alltid liker å gå rundturer, så fortsatte vi nordover på god sti. Stien fulgte Hærfangen, og endte opp på Drøplene i enden av Østre Jarsjøen. Da var det bare å følge vannet, tilbake mot myrene for å kunne krysse på klopp.

I dag opplevde jeg noe jeg aldri har gjort før - jeg gikk fullstendig tom for energi. Det var en besynderlig følelse. Jeg skulle gå rundt Jarsjøen, men begynte å surre med retningen. Da jeg sjekket GPS'n så så jeg jo at jeg gikk i feil retning, men allikevel strevde jeg med å skjønne det jeg så. Jeg gikk 50m, så fikk jeg nesten ikke puste, og måtte sette meg ned i to minutter, før jeg kunne gå 50m til. Bikkjene la seg ned inntil meg, som om de merket at noe var galt. Når jeg gikk opp en bakke, så begynte det å prikke kaldt i hodebunnen. Ingen god følelse, da det egentlig var veldig varmt. Seriøst, så visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg tilbake til bilen, og jeg hadde mange kilometer igjen.

Det er nok flere grunner til at dette skjedde. Ikke hadde jeg spist noe særlig de siste to ukene, jeg hadde glemt å ta med vann (kaffe hadde jeg da...) og jeg hadde ingen niste. I tillegg var det ett veldig kupert og krevende terreng og det var varmt. Man lærer så lenge man lever, og vannflaske skal jeg aldri glemme igjen! Jeg var ikke så veldig bekymret da, jeg måtte bare ta tiden til hjelp. Det er lenge lyst, hehe.

Omsider kom jeg meg over på riktig side av vannet, og endte opp på ett hogstfelt. Å gå i trasseen etter tømmermaskiner kan være utfordrende nok i utvilt tilstand. Når man sliter med å løfte beina, blir det nesten håpløst. Jeg ravet rundt som om jeg var full, snublende i tørrkvist.

Sikkert ett syn for guder - og de var nok med meg, for jeg kom inn på en grusvei som tok meg ned til Østre Jarsjøen. Da var det bare å slenge seg ned med hodet i vannet. Jeg drakk sikkert nok til at vannstanden sank, samt at bikkjene fikk ett etterlengtet bad.

Dessverre var det ikke mulig å sette seg ned å ta en pause ved vannet, flekkflua var veldig påtrengende. Så etter å ha drukket ett par liter vann, så satte vi kursen mot bilen. Nå var det bare grusvei å gå på, så selv i min svimete tilstand burde det gå greit, hehe. Bilen var ett kjærkomment syn faktisk. Aldri har jeg opplevd å bli så sluttkjørt noen gang før - og jeg har vært på mange turer... Jaja, en førstegang for alt :) God tur, hehe