Og håpet er lysegrønt....

Elgheia - Skamodalen

12,8 km

---

Fridag, knallvær og vår i lufta - det kan knapt bli bedre!
Turmålet i dag var Elgheia, og skogene bakenfor, kan man si, hehe. Det vil si opp til Elgheia, ned mot Bjørkelangen til Maltjenn, opp Skamodalen til Korstjenn, og følge traktorstien tilbake til grusveien mot Tævsjøen. En fin runde på en drøy mil...

Denne gangen parkerte jeg ved bommen i Dreierudveien. Da er det strake veien opp til Elgheia. Først må man forsere 2,6 km med grusvei, før man kan ta av på sti opp mot høgda. Dette er jo vanligvis en smal sak, men nå hadde grunneier kjørt på ett tykt lag med grov pukk - noe som gjorde det til en slitsom affære å traske de første kilometerne før man endelig fikk sti under skoa. Slitsomt for meg, men nesten værre for bikkja. Var nok vondt for han å gå på den grove steinen for han havnet relativt raskt bak meg.

Endelig på sti, så kunne stigningen begynne. Det er deilig å gå seg svett i oppoverbakker. Man kjenner pulsen øke, og man må nesten hive etter pusten. Da det begynner å prikke i fingrene av oksygenmangel, tar man tre sekunder pause, før man går på igjen. Hehe, jeg har ikke spesielt god kondis, men jeg foretrekker bratt oppover fremfor bratt nedover.

Selvsagt må man ta seg tid til å nyte mens man går. Særlig på denne tiden av året, er naturen på sitt aller vakreste. Det ligger ett lyse grønt skjær over de grå løvtrærne, og svimete insekter har begynt å surre rundt. Man må bare stoppe opp å snuse det hele inn fra tid til annen - og ta bilder selvsagt. Dessverre er det ofte slik at bildene ikke på langt nær yter naturen rettferdighet.

Man vil gjerne formidle det vakre man ser, men selv om bildene viser natur, fjell og vann, så blir det ikke det samme som å se det i virkeligheten. Det er noe som mangler. Kanskje er det den følelsen man har da man skuer utover ett vakkert naturlandskap, eller en flott solnedgang. Den andektigheten er ikke så lett å formidle via bilder. Uansett, jeg fortsetter å prøve jeg :)

Vel opp ved tårnet, er det anledning for den som vil å skrive seg inn i boka. Jeg pleier å glemme å skrive meg inn, men burde egentlig gjort det. Artig å se i ettertid hvor mange ganger jeg har besøkt Elgheia i løpet av årets korte sommermåneder. Det er nok ikke få ganger.

Men bilde må jeg ta, det er obligatorisk. Fra bakken og opp, for jeg går ikke opp i tårnet. Tårnet gjør seg godt i denne vinkelen også, da får man samtidig dokumentert den knall blå himmelen :)

Etter at bildeseansen er overstått bærer det raskt videre. Jeg velger stien som fortsetter nesten rett sørover. Etter bare 500 meter begynner terrenget å helle ganske bratt nedover igjen, og når man skuer utover kan man skimte Bjørkelangensjøen i det fjerne. 

Stien går etterhvert over til bratt kjerrevei, før man omsider er nede ved Maltjenn, og over på grusvei. Fritz er som alltid på utkikk etter ett egnet sted å dyppe pelsen, så i dag forbarmet jeg meg over ham og vi tok en ørliten stopp nede ved vannet. Fritz var lykkelig :)

Når han først får lov, kan han bade i det uendelige. Så etter noen minutter med intens hopping og svømming, kalte jeg ham inn så vi kunne fortsette turen. Fritz ristet vannet ut av pelsen, og vi forsatte på grusveien opp gjennom Skamodalen. 

Da vi kom fram til brua ved Korstjenn, tar vi av fra grusveien og går over på kjerrevei. Denne følger vi hele veien ned til Tævsjøen. Nåja, ikke helt ned til vannet denne gangen, vi parkerte jo i Delingsrudveien :)

Legger ved sporloggen for den som er interessert: