Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

onsdag 9. oktober 2013

Rundtur Keiserholtene

16 km

I dag hadde jeg fri, så planen var forsåvidt klar; jeg og bikkja skulle ut på tur! Da solen skinte fra skyfri himmel i tillegg, så måtte jo bare denne dagen bli bra :)

Det som ikke var fullt så klart, var tur-målet. Vurderte litt frem og tilbake, og endte til slutt på Keiserholtene. Har gått veien fra Bjørkelangen, forbi Dyntjenn og ned til Setten før, men da har jeg snudd der,og gått samme vei tilbake. Nå har jo jeg en forkjærlighet for rundturer, så etter å ha studert kartet på pc'n en stund, øynet jeg en mulighet til å gå gjennom Dyntjenndalen ned til  Setten,følge veien til enden, for så å følge en sti som ville ta meg over skogen og over til Bunesveien.


Glimrende ide, om jeg skal si det selv... hehe.
Da turen omsider var bestemt, kastet jeg ikke bort tiden. Bikkja ble stablet i bilen, sammen med alt essensielt utstyr, og vi satte kursen mot Bjørkelangen.

For å spare litt tid, da jeg ikke var helt sikker på hvor langt det var rundt, kjørte jeg opp ett stykke på Dyntjennveien (bompenger!), før jeg parkerte på toppen. 

Dyntjenn

Herlig vær, lykkelig hund... kan jo ikke bli bedre :) Da jeg allerede var på toppen, gikk de 5 km ned til Setten unna som en lek. Veien langs Setten er god grusvei, og sikkert ingen problem å sykle samme ruta. Eneste uvisse er "sti-delen", som jeg ikke vet noe om...

Kuvika, Setten

Gørrvika, Setten

Gørrvika, Setten
Da vi kom til Gørrvika, som er ca 6-700m fra "veisende" kan man si, tok vi en aldri så liten pause. Solen varmet godt, så det var ikke fritt for at man blir en anelse varm på ryggen av å gå med sekk. Godt å bare sette seg ned i vannkanten, å nyte stillheten. Schæfern trengte absolutt ingen pause, men han benyttet sjansen til å bade. Får han lov til det,så kan han holde på i det uendelige tror jeg.Ihvertfall mye lenger enn det som er sundt. Ofte har jeg bare måtte avbryte badingen bestemt, fordi han ender med å stresse seg opp så han bare skjelver og piper... I dag ble det bare en kort pause, så det gikk helt fint.

Greit med vanntett gps når schæfern selvsagt skal riste seg helt oppå der jeg sitter...
Kort etter pausen, kom vi fram til der veien stoppet, og stien begynte. Glad observerte jeg en tydelig sti rett fram fra der hvor veien endte.Så vi bare fortsatte inn i skogen uten noe mer dikkedarrer. Jeg hadde ikke gått mange meterne før den første svermen overfalt oss.... hjortelus i hopetall! Raskt trakk jeg hetta på jakka over hodet, og snørte godt igjen. Hvis jeg kunne unngå å få lusa i håret, ville jeg gjerne det. Ufattelig irriterende og ekle kryp. 

Stien snodde seg gjennom skogen, og gikk svakt oppover. Jeg som var så godt gjennsnørt, ble varmere og varmere... Jeg kjente svetten sile nedover nakken, og håret klisteret seg til panna. Jeg sjekket gps'n for å se hvor langt det var igjen, bare for å oppdage at stien jeg fulgte, absolutt ikke fulgte stien på kartet. Hvor stien på kartet var, aner jeg ikke, for jeg så ingen annen enn den jeg gikk på. Jeg bestemte meg for å følge den jeg allerede var på en stund til, selv om jeg kom sjevt ut i forhold til veien jeg gjerne skulle treffe på. Men så lenge jeg hadde gpsen var det jo ingen fare for at jeg skulle gå meg bort :) Hadde ikke før beroliget meg med den tanken, da to ting skjedde i rask rekkefølge... Stien, som hadde vært tydelig å fin hele veien, løste seg plutselig opp og ble liksom borte... og gps'n begynte å pipe; low battery.... 

Ikke lett å se noe sti her...

Jaha. Nei, nå fikk hjortelusa bare komme, jeg måtte ha luft!. Reiv av meg hetta, og kjente pulsen langsomt stabilisere seg. Fant fort ut at det var ingen grunn til å bli stående der jeg var, så jeg bestemte meg for å fortsette på høydedraget jeg faktisk hadde fulgt - sti eller ikke sti. Fortsatt hadde jeg jo strøm på gps'n,og ville ha det en god stund til håpet jeg, så det bekymret meg ikke. Terrenget var kupert, og skogen tett, så det var vel egentlig bare å følge minste motstands vei foreløpig, og det var på toppen der jeg gikk. Det var ikke fristende å kjempe meg nedover i ugjennomtrengelig kratt hvis jeg kan slippe. Fulgte forskjellige dyretråkk der de dukket opp. 

Grusveien fra intet...

Plutselig skimtet jeg en grusvei i mellom granbuskene. Ett raskt blikk på gps'n gjorde meg ikke klokere kan du si. Nesten så jeg begynte å tro at jeg hallusinerte. Det skulle nemlig ikke være noe grusvei her. Bare skog faktisk. Men det var ikke synsbedrag - det var en vei... 

Vel nede på veien fant jeg meg en stein, og satte meg rett ned. Ett raskt overblikk sa at denne veien var rimelig ny. Mest sannsynlig laget som en forlengelse av den veien jeg i utgangspunktet ønsket å treffe. Jaja, da traff jeg veien tilslutt, hehe. Byttet raskt batteri på gpsen (hadde selvsagt med reserve), og fulgte veien nedover. Gpsn viste da 8,3km tilbakelagt.

Vestre Bunes

Vestre Bunes

Utløpet til Setten, mellom Østre og Vestre Bunes
Veien ned til Bunes forløp uten dramatikk, og schæfern og jeg fortsatte turen vår videre forbi gårdene, og ut på riksvei 170. Denne veien kan være ganske trafikkert, i perioder, men heldigvis ikke i dag når vi snek oss langs veikanten. Akkurat denne lille stubben vi var tvunget til å følge riksveien, er ubehagelig smal med autovern på begge sider av veien. Derfor vil jeg helst unngå å møte biler her, og ihvertfall hvis det kommer biler i begge retninger. Har faktisk gått her engang før, det var da jeg gikk rundt Fagermosan. Den gang måtte jeg gå flere kilometer langs riksveien pga en feilberegning. Ingen ønskesituasjon.

Etter å ha nesten løpt de 200m forbi den smale veistubben, uten å møte bil heldigvis, kaster vi oss inn på grusveien som går gjennom Åmotbygda. Bosetning siden 1485 står det på ett skilt i innkjøringa. En stund siden det :)

Vel gjennom bosetningen, kan jeg endelig slippe bikkja løs igjen. Grusveien slynger seg oppover. På toppen kan vi egentlig velge å følge veien som går nesten snorrett gjennom Settemåsan, men isteden tar vi brått til høyre og inn på en tydelig kjerrevei.

Bru over Setta
Veien snor seg gjennom terrenget, og går mer over i sti jo lenger inn vi kommer. Det er ganske mørkt inne i den tette skogen, men stien følger elva Setta som slynger seg som en sølvtråd. Enkelte solstråler trenger gjennom bladverket, og legger stien og elva i ett skimrende lys som stadig skifter. Denne stien har jeg alltid synes er nesten magisk, derfor velger jeg å gå her isteden for å følge grusveien.

Veiby
Boplassen Veiby dukker opp fra intet, og stien fortsetter tvers over plenen og videre forbi. Om de som eier setra liker at vi vandrer gjennom hagen deres vites derimot ikke, jeg har aldri sett noen der. En ny gammel boplass dukker opp, det er Settemoen. Den gamle kjerreveien slutter seg til den nye,og vi er på grusveien igjen. Nå går det på nytt oppover. 

Nesten på toppen ligger Rotjerna. Det er bare det ene tjernet som er synlig fra denne veien, Nordre Rotjern. De to andre ligger skjult lenger inn i skogen.

Nordre Rotjern

Forsetter vi forbi, og opp neste bakke så er vi så godt som på toppen. Derfra er det flatmark tilbake til bilen.
Det var dagen tur :)


Sporloggen fra gps'n finner du under her.
God tur!

View Rundtur Keiserholtene by Raggdog on Breadcrumbs

Powered by Breadcrumbs: manage, edit and share GPS tracks for free.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...