Fuglehunden

Enkelte dager er slik at man egentlig ikke burde gått på utsiden av døra. Dagen i dag, var en slik dag. Jeg burde jo skjønt det når jeg så på kalenderen, og fredag den 13 lyste mot meg. Og når jeg kikket ut vinduet, og det regnet i strie strømmer.... Da burde jeg tenkt som så; i dag finner jeg på noe innendørs. Fint vær ute til å være inne :) Men neida, etter at morgenkaffin var inntatt, og jeg var godt nedi kopp nummer to.... da klarnet det opp gitt.

Og si at det ble fint vær var å overdrive, men det sluttet i hvertfall og regne. Fritz hadde egentlig vært rastløs noen dager, så han synes det var på høy tid med litt action. Jeg bråbestemte meg da for å ta en sykkeltur med pelsdyret. For å få ut litt damp, kan man si.

Nå fikk jeg vel litt mer action enn ønskelig.

Bare for å ha sagt det, Fritz jager ikke sau. Han er livredd dem. Stirrende blikk, stivbent ganglag.... Nei sau det er skumle dyr. Men Fritz, han har en drøm han. Og det er å bli fuglehund! Å sykle på skogsbilveier med en schæfer i bånd som tror han er fuglehund – ja, det kan gi spenning nok for en hel sesong.

Turen begynner bra, Fritz utstyrt med trekksele og strikk trekker på det han er god for. Riktig moro er det. Etter en stund dabber han av, og slår over i trav. Det er både forventet og helt i orden. I dette tempoet kan han løpe foran sykkelen i timesvis. Eneste problemet er at jeg har en tendens til å slappe av, og bli ørlite ukonsentrert… Så da Fritz plutselig bykser til, og skjærer inn i småskogen… ja, det blir litt som den berømte julekvelden på kjærringa kan du si!

Fordi jeg av åpenbare grunner sitter fast i Fritz, går det som det må gå i en slik situasjon, jeg slipper kjørelina, men ikke raskt nok. Jeg og sykkelen blir med inn i krattskogen! Der går jeg på tryne ned i stikkrenna, og sykkelen går kast i kast inn i krattet. Jeg hører det bakser i vinger til tung skogsfugl, og jeg hører Fritz forsvinne inn i buskaset. Jeg sitter litt fortumlet i grøfta, og kjenner at blodtrykket stiger. Heldigvis ingen brukne lemmer, så jeg får slept sykkelen ut på veien igjen. Der brøler jeg på Fritz med en styrke som ville gjort en slagbjørn imponert.

Fritz kommer ikke. Det gjør derimot en bil. Sakte kommer han kjørende mot meg på grusveien, og stopper. Fordi jeg sikkert ser litt pjuskete ut, stikker han hodet ut av vinduet og spør om alt er ok. Jeg forklarer situasjonen, og spør om han ikke tilfeldigvis har sett bikkja mi.

Om det var ordet ”hund” som var utløsende faktor er umulig å si, men stemningsendringen var åpenbar. Han trakk pusten, og overhøvlet meg med en lang tirade om uansvarlige hundeeiere, båndtvang, løshunder, sau på beite osv osv… så avsluttet han med å si; at så han bikkja, så skøt han den! Jeg ble litt satt ut, så jeg rakk ikke engang opplyse mannen om at det faktisk ikke var båndtvang nå.

Og akkurat da valgte hunden min å entre scenen. Pesende, og med sikkel og slim i hele fjeset. Pusten gikk som en blåsebelg, der han la seg ned foran føttene mine. Jeg så at gubben studerte ham inngående, sikkert for å se om han hadde saueinnvoller i pelsen.

Uten ett ord kjørte han videre. Jeg kastet ett blikk opp i planet på pick-upen hans når han paserte. Der lå 4-5 røde rever og stirret på meg med tomme blikk… Kanskje ble de tatt når de jaget sau…. ?

Piffen var gått ut av meg, og Fritz var i hvert fall sliten nok, så vi satte kursen hjemover igjen. Fritz i bånd, jeg trillende på sykkelen. En ting var sikkert – den fuglejeger tingen skal jeg nok få pellet av ham ja. Jeg kjente at blodtrykket var på vei oppover igjen der jeg mumlende gikk og holdt godt i kjørelina…