Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

mandag 1. mai 2017

Shoppingens bakside - eller forside om du vil...

Tallmon naturreservat, Charlottenberg

4,2 km


Nå er det jaggu lenge siden jeg har oppdatert noe i bloggen. Opprinnelig var dette tenkt som en turblogg for Aurskog-Høland, og noen nære områder. Det er det jo forsåvidt fortsatt, da fleste parten av turene går i dette området. Nå da jeg har flyttet ut av kommunen, og ut av fylket forsåvidt også, så vil oppdateringene fremover i hovedsak være i områdene rundt Kongsvinger. Men det kan like gjerne handle om Årnes, som Finnskogen... Nå er jo dette ikke uoverkommelig langt unnafor de fleste bosatt i Aurskog-Høland, så jeg håper at turbloggen fortsatt er aktuell å følge med på.




I dag gikk jeg i ett område mange reiser til for å shoppe - tobakk, flesk, ost...., men de færreste tar med seg turskoa. Meg selv inkludert :) Det håper jeg nå å endre på! Rett på andre siden av den store rundkjøringa utenfor Charlottenberg shoppingsenter, ligger Tallmon naturreservat. Ganske så anonymt, ble det opprettet i 2010. Reservatet er ikke store greiene, men det er merket diverse turløyper, også en 2,5 km lang lysløype, som tar deg rundt på historisk grunn. Reservatet rommer bla flere beverdemninger, og den rødlistede Heroringvinge sommerfuglen (Coenonympha hero) er oppservert langs lysløypa.




Jeg valgte den lengste runden - som er 4,2km. Denne gangen gikk jeg uten hund (!) og uten gps-tracking... Endomondo slo seg helt vrang, og nektet å samarbeide. Bikkjene fikk være hjemme, da utenlandsreise er forbeholdt dem med pass (les: ormekur mot revens bendelorm)

Dårlig skiføre :)

Området Tallmon er for en stor del åpen furuskog på sandgrunn, ikke helt ulogisk, da tall er svensk for furu. Stiene er brede og godt merket. Det er fargekoder på trærne alt etter hvilken løype du vil gå, og hva du vil se på turen. Jeg valgte den gule løypa, og hadde ingen problemer med å følge merkene.




Turen egner seg for alle, det er lett å gå, men litt kronglete for vogn kanskje, og noen steder ganske bratt. Det bratteste partiet heter Hökedalsstigen og der er det laget rekkverk hele veien til topps. Turen byr på enkelte glimt av krigshistorien og livet langs grensa i form av små informasjonsplakater.

Hökedalsstigen


Så, neste gang dere skal ut på shopping - husk turskoa! Ett flott tilrettelagt område, åpen skog, vann, økodam, gode stier, masse benker langs stien, grillplass,.... Sett av en time eller tre, til rekreasjon i de "ikke så dype" svenske skoger... God tur!



torsdag 28. april 2016

På topptur i Fet

Minjarudkollen

7,43 km



Rett over kommunegrensa, bare ett steinkast utenfor Aurskog-Høland, finnes ett tårn... på Fets høyeste topp, 339moh. Og sånt frister til besøk :)

STYRK (Stier-Tilrettelegging-Ytelse-Rekreasjon-Krakker) har i samarbeid med grunneiere og EUIL (Enebakkneset ungdoms- og idrettslag), ryddet og merket 12 km med stier i området rundt Minjarudkollen. Da måtte det bare bli en tur for å sjekke forholdene :)

Da ryggen min har kranglet det til, så ble det pensjonisten som fikk være med på tur i dag. Ikke fristende å henge på slep etter to polarpelser nå nei... Schæfern og jeg er omtrent like dårlige til bens, så vi fikk krøkke oss på tur sammen ♥



Jeg bestemte meg for å starte turen i Himdalen. Veien gjennom Himdalen er bomvei, men man kan også kjøre inn Nedre Dalsroen og parkere ved Sollia hvis man vil spare 40 kroner.

Det første som slår meg da jeg stiger ut av bilen, eller egentlig mens jeg kjører inn Himdalen... det er bratt... De første 200 meterne går rett til værs... , så flater det ut i 200 m, også fortsetter det oppover, hehe. Logisk nok, når man skal bestige en topp, så må det nødvendigvis gå oppover. Litt opp i terrenget kommer jeg over en stor overraskelse; Tysbast! Det må være 20 år siden jeg så ett slikt tre, og her står to i all sin vakre prakt. Tysbast er spesiell ved at den blomstrer på bar kvist, før bladene kommer om våren. Den lukter fantastisk, men er også meget giftig.



Etter en inngående fotoshoot, med påfølgende sniffing, gikk vi videre. Stien er bred og godt merket. Egentlig følger vi her i fotsporene til flyktninger under krigen, og skilt med påskriften "Flyktningeruta" dukker opp med ujevne mellomrom - selv om vi går den motsatt vei.



Det er satt opp skilt og stedsanvisninger i hvert stikryss, så det er nesten umulig å rote seg bort. Eneste er navneforvirring, hvis du ikke er kjent, da er det lett å surre med navnene. I mitt tilfelle var det ikke spesielt komplisert, selv for meg, hehe, jeg fulgte skilt og piler mot Minjarudkollen.



Etter drøye 1,3 km med oppoverbakker, dukket det opp ett skilt som pekte ut i skogen, med påskriften Huldreheimen. Både fordi jeg er naturlig nysgjerrig på nye steder, men også fordi det ville gi ett avbrekk fra de evindelige oppoverbakkene, bestemte jeg meg for å sjekke ut hva det var.

En koselig liten hytte, som oste av historie, dukket opp i skogen. Når jeg nå i etterkant undersøker litt rundt denne hytta, står det å lese i Kulturminnesøk:

Huldreheimen
Beskrivelse:  Enkel toromms tømmerhytte som ble brukt til overnatting for flyktninger under andre verdenskrig. Hytta har sannsynligvis blitt flyttet en gang i første halvdel av 1900-tallet, da tømmeret synes å være eldre enn grunnmuren.
Historiske opplysninger: Jakthytta Huldreheimen lå langs fluktruta til Sverige under andre verdenskrig. Det hendte at flyktninger måtte overnatte der hvis tyskere patruljerte i området og det var utrygt å ta seg fram. Våren 1944 bodde to Tsjekkiske dessertører der i 14 dager, før de ble ført til Sverige. Marit og Paul Michelet på Enebakkneset hadde ansvar for flyktningene og gikk med mat til dem.



Etter en liten pause på den historiske trappa, snudde vi og kom oss tilbake på stien mot toppen.



Nesten opp på toppen, dukker denne fine krakken opp. Den er en av flere, satt ut av STYRK. Veldig kjærkommen for å slenge baken på i noen minutter mens man beundrer utsikten. Men vi skal videre :) Vi sleper oss opp de siste 150m, og endelig er vi på Fets høyeste topp!



Tårnet står der i all sin prakt. Det er 13m høyt og er bygget med støtte fra Gjensidigestiftelsen. Materialer er fraktet opp med atv, og tårnet ble ferdigstillet nå i disse dager. Det planlegges en storstilt offisiell åpning av tårnet i slutten av mai, så det kan jo være verdt å få med seg.

Ett imponerende byggverk! Ser solid ut, men denne kjærringa går ikke opp i noe som er høyere enn en kjøkkenstol, så nøyer meg med å ta bilder fra bakkenivå. På toppen ligger, som på alle topper med respekt for seg selv, en turbok man kan skrible ned sitt navn. Og selv om jeg vanligvis ikke gjør det, så gjorde jeg ett unntak denne gangen. Alle involverte på dette prosjektet; stiryddere, stimerkere, tårnbyggere, finansordnerne...osv osv, har gjort en flott innsats. Minjarudkollen har absolutt blitt verdt ett besøk. Nå vet ikke jeg hvordan det var her før tårnets tid, men jeg spår en oppsving i antall turgåere i det aktuelle området.






Etter en liten pause på nok en av STYRK sine flotte krakker, gikk vi videre. Det er alltid ett mål for meg å få til å gå en runde. Da slipper man å gå samme vei tilbake, og i dette tilfelle får man en litt lengre tur ut av det. Turen opp til Minjarudkollen er på bare 2,3 km, og selv om det er mye oppover så er det en tur som passer for alle. Schæfern og jeg, vi satte kursen mot en av de andre "startpunktene", nemlig Svartdal. Planen var å gå ned mot Svartdal, ta av mot Bøler, og gå derfra mot Himdalen igjen. Jeg studerte kartet som står ved foten av tårnet, og memorerte stedsnavnene. Tenkte at det var sikkert skiltet... Og det stemte det, vi gikk mot Svartdal og da vi nærmet oss "avkjøringa" mot Bøler, så var det faktisk skiltet mot Himdalen :) Så lettvindt :)



Ett flott turterreng, og godt tilrettelagt er inntrykket jeg sitter igjen med. Forholdsvis bratt fra Himdalen-siden, kanskje noe slakere de andre retningene. Som runde spiller det jo ingen rolle, da kan man fritt velge hvilken vei man vil gå.



Området på vestsiden av kollen bar preg av åpen og lys skog, med mye myrer og mosetuer. Artige stedsnavn var skiltet, som "Møkkhølet" og "Store stein" - som faktisk var en stor stein :)



Etter stigåing ned fra kollen, kom man ut på grusvei fra Bøler mot Himdalen, før man igjen kommer inn på sti. Denne følger man til man er tilbake på den opprinnelige stien og går tilbake til bilen. Det er godt skiltet hele veien, og i alle kryss.




Ett flott område, som virkelig bør oppleves.
Takk til Morten Likvern, leder av STYRK, som gjorde meg oppmerksom på dette tårnet.
Besøk gjerne Minjarudkollens egen gruppe på facebook.



 Legger ut turloggen for den som er interessert :)
God tur!





søndag 6. september 2015

Kom deg ut!

Tidligere i dag la jeg ut ett bilde på Facebook med oppfordringen: Kom deg ut!

Det høres kanskje brutalt ut, men er ikke så strengt ment som det er sagt, hehe. Dagen i dag er dedikert Friluftslivets år, og kalles "Kom deg ut-dagen". Bildet viser 9 forskjellige turmål her i kommunen, og det store spørsmålet er da... hvilke?



Jeg er sikker på at når dere får svarene, er det mange som tenker..." åhhh ja, selvsagt" :) Det er ikke lett å skille det ene vannet fra det andre, ved bare å se ett utsnitt av ett bilde. Men her er fasiten:

  1. Stien opp til Kjøltjennhytta 
  2. Rudveien mot Tævsjøen, Aurskog
  3. Breidsjøen, Søndre Mangen
  4. Dyntjennet, fra Bjørkelangen mot Setten
  5. Vesle Garsjøen, Søndre Mangen
  6. Kjøltjennet, Nordre Mangen
  7. Fjuktjenn, Blaker
  8. Oppsjøen, ved Store Langsjøen, Bjørkelangen
  9. Vestre Tresjøen, rett over grensa til Nes
Klarte du noen av de?


lørdag 22. august 2015

Tunnsjøen

Tunnsjøen

11,7 km


I dag var det Tunnsjøen som sto for tur :)
Nå har jeg virkelig trasket noen meter i Høland også, med Trollkjerka, Langfossjøen og nå Tunnsjøen. Og flere skal det bli, bare jeg finner noen interessante steder å utforske.

Tunnsjøen forsøkte jeg meg på i våres også, men oppdaget fort at det ikke var en grusvei som ble brøytet. Med en meter med snø, så slo jeg det fort fra meg, og endte med å gå innover mot Bjørnebråten isteden.



Men i dag var det ikke snø :)  Derimot var det strålende sol, vindstille og godt over 20 grader. Da jeg parkerte på utsiden av bommen, kunne jeg slå fast at jeg var ikke alene om å velge Tunnsjøen som lokasjon i dag, da det sto flere biler parkert allerede.



Med litt bange anelser, slapp jeg bikkjene ut av bilen, koblet dem og trasket avgårde. Jeg forventet faktisk å treffe på en to-tre mennesker, med tanke på alle bilene som sto parkert, men så ikke ett menneske på lang tid. Jeg valgte derfor å slippe Fritz løs, men Plysj får gå i bånd. Han trenger absolutt båndtrening, for jeg har ikke opplevd maken til oppførsel i bånd som malamuten har. Vet ikke om det er fordi han kun gikk løs de første 8 månedene, men merkelig er det. Malamuten er jo en trekkhund, men Plysj han går bak meg. Han går bak, og så nære at han tråkker meg i hæla. Plutselig så skyter han frem, og hvis jeg ikke er klar da, så røsker han nesten skulderen av ledd på meg. Når båndet strammes, så stopper han, og faller inn bak meg igjen. Til neste utfall. Sånn holder han på hele turen. Fryktelig slitsomt. Jeg forsøker å dra han frem fra bak bena mine, og da stuper han fremover i full fart. Bråstopper da båndet ikke er lenger, og enkelte ganger har han så stor fart at han hopper rundt i lufta. Nå har jo Plysj blitt en ganske stor gutt, så det er litt tyngde bak når han holder på sånn. Jeg tenker at det er bare trening som skal til. Jeg sier NEI! hver gang kan hiver seg fremover i full fart, og roser han de gangene han faktisk går rolig fremover. Men resultatet er det samme uansett fart, båndet strammes, han faller inn bak meg. Til han plutselig skyter fremover igjen. Jeg skulle virkelig ønske han kunne gå rolig foran meg på tur, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Jeg har gått med mange hunder, deriblant polare trekkhunder av mange slag, men aldri opplevd makan til tulleoppførsel ^^



Jaja, det var dagens hjertesukk.

 Etter ca 3km finner jeg ut hvor alle folka er :) På en fin odde, med badeplass og greier, sitter en hel gjeng med folk i alle aldre,voksne og barn. Og hunder! Vi kommer nok litt brått på dem, for da vi passerer dem på grusveien, så stormer det frem 3-4 løse hunder i full los. Fritz hiver seg rundt for å løpe dem i møte, og Plysj hyler i frustrasjon fordi han ikke får være med på morroa. Full action med andre ord :) Jeg bare går videre, og drar med meg Plysj samtidig som jeg roper på Fritz og håper det beste. Schæfern kommer i full fart etter meg, og ingen ble drept, hehe.




Tunnsjøen er ett langt og smalt vann, ca 4 km langt og 300m bredt. Grusveien følger vannkanten hele veien, og går inn til ett lite småbruk i enden av vannet. Ett lite stykke etter småbruket slutter veien i en snuplass. At veien slutter trenger jo ikke bety at turen er over, hehe, det vet schæfern, så han finner stien og står forventningsfullt å ser på meg. Da jeg fortsetter i hans retning, hiver han seg fornøyd rundt og fortsetter gjennom skogen. Stien er god og lett å se, så det er tydelig den blir brukt. Det går oppover og oppover. Der terrenget flater ut, står det skilt som ønsker oss velkommen til Prestehesten naturreservat. På hver side av stien står ytterligere to små skilt. Det er en advarsel om at vi blir filmet :) For å studere dyrelivet, og spesielt gaupebestanden er det satt opp flere viltkamera i området. Alle mennesker på bildene blir umiddelbart slettet står det å lese... Jaja, samme for meg :)




Jeg har uansett konstantert at stien fortsetter videre gjennom Rudsdalen, og hvis jeg tipper riktig, så ender den opp på Tævsjøen i Aurskog. Det kan jo være morro å ta den turen en annen dag, men da er man avhengig av skyss, enten den ene eller den andre veien... Vi snur der på toppen, og setter kursen ned til Tunnsjøen igjen.


Ved enden av vannet tar vi en liten pause, hvor bikkjene får kose seg litt i vannet.





Når jeg nærmer meg badeodden igjen, så tar jeg schæfern også i bånd. Klok av skade fra forrige passering vil jeg unngå at han raser ned til disse fremmede hundene. Vi sniker oss forbi, og må flire litt da jeg ser at badegjestene også hadde sine hunder i bånd nå. Passeringen går smertefritt, og vi rusler de siste kilometerne til bilen uten dramatikk.




lørdag 18. juli 2015

Langfossjøen

Rundt Langfossjøen

11,7 km



I dag tenkte jeg å utforske litt mer av Høland. Det er ingen hemmelighet, at hovedtyngden av turene mine legges til Aurskog-Bjørkelangen området, men det har jeg så smått begynt å gjøre noe med, hehe. Derfor kastes bikkjene i bilen, og kursen settes mot Momoen. Jeg har studert kartet for å få tips til hvor jeg kan gå, som jeg ikke har vært ennå, og Langfossjøen blir dagens turmål :)

Jeg tar av fra Hølandsveien mot KK import, og følger Thonsveien ett stykke innover. I krysset der hvor skilt markerer at det er Stangeskogene som eier veien, finnes en liten snuplass/parkering. Her setter jeg bilen, og følger veien videre til fots.




Etter ca 1 km langs grusveien, kommer jeg til ett veidele, og det står en stor gapahuk i veikanten. Sikkert til bruk for jegere. Det er ikke jaktsesong ennå, så jeg er nok trygg får jeg tro :) Veien rett frem er bommet, så jeg velger den.



Det går ennå 2 km før jeg ser vannet, og ikke er det Langfossjøen heller, men Røytjenn. Ett lite vann som går parallellt med veien. Dvs, det er vel veien som følger vannet vil jeg tro, vannet lå vel der først. Mye kratt og kjerr langs vannkanten gjør at vi bare går videre. Fritz vil nok gjerne prøve vanntemperaturen, men han får vente. Det går ikke så lange stunden, så kommer vi frem til Langfossjøen og bikkjene kan dyppe tærne. Samtidig har det begynt å regne i strie strømmer, så rasten blir ganske så kort. Det frister ikke å sette seg ned i dette været. Fritz ser anklagende på meg, men vi tusler videre.



Ikke lenge etterpå er det slutt på grusveien. En sti fortsetter innover skogen. Jeg vet at denne stien tar meg over til en annen grusvei, som i sin tur går ned mot Fosser og Løken. Det så jeg da jeg studerte kartet før turen. Jeg har jo bilen parkert langs Thonsveien, så jeg vil helst ikke ned til Løken for å gå langs Hølandsveien tilbake. Spørsmålet er bare om jeg kan krysse skogen ett eller annet sted fra den andre veien? Da har jeg fått en runde. som jo alltid er bra :)




Jeg velger å ta sjansen, har jo gps, så ett eller annet sted kan jeg sikkert krysse :)

Stien er bred og merket med sykkel-sti for Høland sykkel. Etter ca 300m på stien kommer jeg frem til en hytte, og vips så er jeg over på Tyrihjellveien.

Hittil på turen har jeg ikke møtt ett eneste menneske, og ikke sett en bil, men det endret seg fort. Hadde ikke gått langt på denne nye grusveien før jeg møter først en bil, så en til... Og rett etterpå møter jeg en ung jente gående i våte rideklær. "Nå har du gått glipp av mye action", sier hun, og jeg stopper spørrende. Det viser seg at rett før jeg ankommer, så har en hest falt uti ett lite tjern, og det måtte både brannvesen og hjelpemannskap til for å få den opp igjen.

Brannbilen har akkurat reist da jeg kommer, men ett titalls mennesker og hesten står på en snuplass. De venter på skyss fra bygda, så den slitne hesten som har tilbragt to timer i vannet skal slippe å gå helt hjem. Jeg stopper en liten stund og prater med hesteeierne, da det viser seg at dette er kjentfolk fra min tildligere arbeidsplass. Heldigvis gikk det bra med hesten, og den stakkars jenta som hadde lånt den. Bygdas store sønn, journalist Roger Ødegård hadde visst også vært på visitt (de lytter på politiradio, vettu...), så det kommer ett stykke i Romerikes Blad om hendelsen.

Foto: Roger Ødegård. Bilde fra Romerikes Blad

 Les om saken her.

Etter tips fra kjentmann, så ville jeg prøve å krysse skogen ved Aurekytetjennet. En lite myrpytt nesten ikke synlig fra veien. Da jeg studerte gps'n så jeg tydelig hvor bratt og kupert terrenget er. Det naturligste veivalget går gjennom ett skar, og med litt flaks skal jeg treffe på en liten kjerrevei som tar meg ned på den opprinnelige grusveien. Det er planen :)




Ikke alltid ting går helt etter planen, men jeg satte ut i skogen med friskt mot. Første 4-500 meterne går strålende, og jeg trasker i lett oppoverbakke i mosegrodd terreng. Jeg har Aurekytetjennet nede i skaret på venstre hånd. Men plutselig er det bråstopp, og jeg står på kanten av ett stup og ser ned 10-15m. Etter mye kludring får jeg lirket meg ned i skaret, og følger ett dyretråkk som tar meg ned til tjennet, langs vannet og opp i terrenget igjen. Bikkjene ser jeg meg nødt til å slippe løs, da terrenget er såpass bratt og skogen veldig tett.



Elg og rådyr vet som regel hvor det er best å gå, så jeg følger i tråkket deres. Jeg kommer meg stadig høyere i landskapet, samtidig som jeg holder meg til høyre for Sæterhøgda. Dyretråkket løser seg opp, og jeg befinner meg i ett trangt mørkt juv. Bikkjene er veldig urolige, og jeg merker at jeg sliter litt med å holde Plysj i nærheten. Han har høy nese og stresser litt rundt. Nesa veksler hurtig mellom overvær og bakkekontakt. Jeg ser for meg både bjørn og ulv, så jeg velger å klatre ut av juvet for å komme meg i mer åpent terreng. Jeg plystrer, og begge bikkjene følger meg opp den bratte skrenten. Vel oppe av juvet åpner landskapet seg, og skogen blir veltrimmet og lys. Jeg kobler Plysj, men lar schæfern gå løs.






Etter å ha konferert med gps'n setter jeg kurset mot den lille kjerreveien jeg ser på kartet. Terrenget er lett å gå i, men jeg velger å holde meg ganske høyt da det er minst tynnkvist og krattskog. Jeg følger en naturlig rute gjennom skogen. Plutselig, og uten at jeg merket det egentlig, så går jeg på tydelig sti. Først tenker jeg det er ett dyretråkk, men da jeg ser dekkmerker etter en tohjuling slår jeg det fra meg. Har ikke sett en elg på crosser ennå :)



Stien går ganske bratt nedover i terrenget, og jeg nøler litt. Retningen er feil, og jeg har ikke veldig lyst til å måtte gå opp igjen hvis det viser seg å ende feil ut. Etter å ha vurdert litt frem og tilbake, velger jeg allikevel å følge stien. Hvilket ikke var så dumt allikevel, hehe. Stien flater ut, og endrer retning. Så er jeg endelig på kjerreveien.




Kjerreveien treffer en grusvei, og etter ca 1 km kommer jeg ned i krysset ved gapahuken. Da er det bare å holde venstre, og traske den siste kilometeren tilbake til bilen. En fin tur, selv om terrenget til tider var litt i overkant bratt og kronglete. Og jammen ble det en runde av denne turen også :)




tirsdag 14. juli 2015

Blandt vetter og troll på Fosser

Topptur til Trollkjerka 368 moh

11,7 km


Nå som jeg er inne i en stim med "kjerker", tenkte jeg å fullføre det jeg har påbegynt mange ganger, hehe, å gå til toppen av Trollkjerka. Ikke det at det er så høyt, toppen rager 368 moh, og ikke er det voldsomt langt... men det er fryktelig mye oppover :) Som sønnen min sa da jeg spurte ham for flere år siden, hvordan turen har vært: "Det var bare oppover jo". Og det kan virke sånn, hehe, selv om det naturlignok er like mye ned som opp når man starter og avslutter på samme sted.



Som sagt så har jeg påbegynt denne turen mange ganger. Stort sett kommer jeg meg så langt som Langvannet, og da begynner en ny bratt stigning opp i fjellet. Der snur jeg :) Feiger ut...Men ikke i dag nei! Nå skal jeg nå toppen.



Turen begynner på Libråtan. Man kjører inn Fosserveien, og på toppen, rett etter Libråtan, finnes mulighet for parkering på venstre side av veien. Strengt tatt kan man stå på høyre side også - har gjort det selv, men da står man liksom midt på stien. Synes det er bedre å stå på andre siden av veien.




 Følger stien rett inn i skogen - oppover, hehe. Ikke så bratt ennå, og veldig koselig åpen skog. Plysj og Fritz drar ivrig i vei. Etter snaue 2 kilometer, kommer vi frem til Gravtjenn. Ett koselig vann, med postkasse for å dokumentere at man har vært der. Noe jeg sjelden eller aldri gjør, må jeg innrømme. Her er det fast badeplass. Fritz, som jo har vært her flere ganger før, vet det og drar på det han makter. Han øyner nedkjøling. Plysj har ikke noe annet valg enn å henge på slep :)



Bading overstått, dvs jeg bader ikke, men bikkjene koste seg. Selv Plysj, har fått øynene opp for badelivets gleder. Det begynte med at han ufrivillig datt uti, nå legger han på svøm av egen fri vilje. Synes sikkert det er deilig å kjøle seg ned med all den pelsen.



Vi unner oss ikke lange pausa, men setter i gang med frisk mot. Stien er merket med pil og skilt  Trollkjerka. De første drøye stigningene kommer etter ca 2,5km, da Basteheia skal bestiges. Stien tar oss langs åskammen, og ned til Botnersætra. Der møter vi grusveien, som vi følger først nordover, så krapt vestover forbi Øvre Igletjenn. Dette er drikkevann, så ingen bading på de firbente her. Ja, ikke på tobente heller for den saks skyld, hehe, men den tobente er uansett ikke like ivrig på badefronten.





Mer oppover, da vi følger grusveien til den ender, ved Sleppmyra. Her passer det fint med en rast, og en god klunk vann. Man blir rimelig svett på ryggen. Men nå flater terrenget ut en liten stund, tilvi passerer Langvannet. Her går stien helt ned til vannkanten, og vi passerer ett bekkeutløp på klopp.



Ny stigning. Fra mitt perspektiv, her jeg står i vannkanten, så går stien rett opp i fjellet. Dette har vært min snuplass flere ganger, så nå bare trasker jeg resolutt videre. Ingen grunn tilå dvele ved situasjonen, her er det bare å gå på. Stien er godt merket med gule piler på bakken og brikker i trærne, så det er ikke mulig å gå feil. Dessuten er det en god og velbrukt sti, så jeg er nok ikke alene om å ta denne turen :)







Endelig skimtes steinmuren på toppen, og en ny "postkasse" kommer til syne. Skiltet TRØLLKJØRKA forteller at jeg har kommet riktig.





Det som kom som en gledelig overraskelse, var at merket sti fortsatte forbi toppen, og videre innover. Når noen tar seg bryet med å gulmerke en løype, så går den ett eller annet sted. Og jeg vil vite hvor. Kanskje kan jeg være så heldig at jeg finner en rundtur? At jeg slipper å gå samme vei tilbake? Det er alltid spennende. For å slippe å havne helt ut i vidvanka, så studerte jeg gps'n litt, og fant ut at jeg tok sjansen. Om ikke annet, så fikk jeg bare en lengre tur tilbake samme vei.



Vi satte avgårde med friskt mot. Stien var fortsatt god og tydelig, og gikk sørover på toppen av høydedraget. Terrenget var åpent og stedvis var det faktisk også utsikt.





Etterhvert begynte terrenget å helle slakt nedover. Igjen sjekket jeg gps'n for å forsikre meg at jeg slapp å gå opp de samme bakkene jeg nå var på vei ned :) I følge retningen så det ut til at jeg ville treffe grusveien ved Tyrihjellen, så jeg labbet i vei.



Stien gikk over til å bli traktorvei, og terrenget ble brattere. Men det gikk stadig nedover. Med ujevne mellomrom var det malt en gul T på stien. Noe som fungerte som en forsikring om at jeg gikk riktig.



Traktorveien endte som forutsett, ved Nordre Tyrihjellen. Da var det bare å følge grusveien tilbake til der hvor jeg hadde satt bilen. Å jammen ble det ikke en runde ut av denne turen også. Er fornøyd med det. Men det jeg er aller mest fornøyd med, er at nå har jeg vært på Trollkjerka, og trenger ikke ta turen igjen...  hehe...



Legger som vanlig ut sporloggen




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...