Over Toverudåsen til Tævsjøen

Korstjenn-runde

11,2 km

---

På bakgrunn av den rekogniseringsturen jeg hadde i Toverudåsen i  går, bestemte jeg meg i dag for å prøve å gå runden over Toverudåsen, ned til Korstjenn og videre mot Tævsjøen. Spørsmålet var hvor jeg skulle begynne turen. Jeg kunne starte hjemmefra, men var litt bekymret for hvor langt det egentlig var, og hvor lang tid det ville ta. Jeg skulle jo på jobb senere på dagen :)

Resultatet av mine grublerier ble at jeg tok bilen, og satte den ved bommen til Tævsjøveien. Det er jo der jeg ville komme ned igjen til slutt. Hvis jeg ikke går meg bort underveis, hehe. Nå er vel det kanskje ikke så lett, med både Endomondo og Garmin i sekken.

Været var helt upåklagelig, knall blå himmel og strålende sol. Kuldegradene vi har hatt om natta, vil kanskje gjøre underlaget litt fastere håpet jeg. Det er ganske så gjørmete i skogen nå.

Aberet med denne runden er jo at det er en liten stubb hvor man må gå på asfalt. Men man kan jo ikke bli altfor storforlangende heller, så de 800m mellom Hogstad og Toverud, før man kan ta av, å gå oppover i Toverudåsen, skal jeg nok klare.

Rundtjern

Deler av turen blir jo da logisk nok identisk med den jeg gikk i går, hele veien opp i Toverudåsen, ned til Rundtjern, og ut på ny grusvei. Da jeg får gått de neste 500m  langs grusveien, slik at jeg kommer ned til Korstjenn, er jeg igjen på kjente stier. Her har jeg gått blant annet i "Den store Elgheia runden"...

Igjen tar jeg av fra grusvei, og begir meg inn i skogen. Denne traktorveien, eller egentlig atv-løypa, tar meg ned til Tævsjøen. Det er nesten ikke snø igjen i skogen, og vårløsninga er i full gang. Noe som gjør at det det ganske så bløtt enkelte steder, og de fleste bekker og vannføringer har vokst til "vanskelig å krysse"-størrelser. Men med høye fjellstøvler så er det vel bare å gjøre ett forsøk.

Hvis schæfer'n hadde kunnet, så hadde han nok ledd høyt av mine klønete forsøk på å ikke bli våt. Han morer seg nok kostelig over denne idioten som klorer seg fast i småbusker i det hun forsøker å ta seg fra stein til stein, og armene som går som propeller da underlaget gir etter, kvisten ryker og balansen svikter. Jotakk, like greit at man bare har en hund som tilskuer til dramaet som utspiller seg i Aurskogs tamme villmark.

Mot alle odds klarte jeg på ett vis å karre meg i sikkerhet, og ankom grusveien mellom Posttjenn (Korstjenn) og Tævsjøen med ett lettelsens sukk. Herfra og ned til bilen er det bare grus, så det skulle vel ikke by på de helt store utfordringene....