En rundtur med historisk sus

Slusene - Sootkanalen

3,9 km

---

I dag havnet turen godt på utsiden av kommunegrensa, faktisk også på utsiden av fylket.

Sootkanalen ligger i Eidskog kommune, og er en kanal for frakt av tømmer motstrøms slik at tømmeret kunne komme fra Eidskog til Høland, fra Mangenvassdraget (som ender opp i Sverige) og over i Haldenvassdraget.

Engebret Soots anlegg gikk fra Skjærvangen i Eidskog til Gulltjerndammen i Setskog, og var en kombinasjon av 16 sluser (opprinnelig 15) mellom Skjærvangen og Mortskjølungen og jernbaneanlegg (Grasmobanen) mellom Mortskjølungen og Tvillingtjern.

Den nedre delen av kanalen følger grovt sett løpet til Skjølåa mellom sjøene Skjærvangen (176 moh.), Steintjenn (189 moh) og Mortsjølungen (201 moh.) i Vestmarka i Eidskog kommune. Denne delen utgjør Norges eldste sluseanlegg. Videre frakt av tømmeret skjedde med en kombinasjon av tømmerrenner og hestedrevet jernbane (Grasmobanen) til tømmeret nådde sjøen Setten i Setskog i Aurskog-Høland. 
Deler av tømmerrenna i Hvervselva er fortsatt synlig langs Fylkesvei 21. 

Kanalen er bygd i tidsrommet fra 1847 til 1849 av til sammen 600 mann. Arbeidet ble ledet av Engebret Soot (1786–1859) som var fløtningsinpektør i Haldenvassdraget. Nåværende dam ved Mortskjølungen er bygd rundt 1909 av svenske steinmurere. Tømmerrenna i Hvervselva er bygd i 1890, men det var fløting i Hvervselva fra 1820-tallet av. Kanalen som ble åpnet 20. juli 1849 er 1,5 km lang og hadde opprinnelig 15 sluser. Ei sluse til ble bygd senere sånn at det nå er rester etter 16. Slusene er bygd av steinblokker fra elveleiet og ble tettet med rosentorv. Innvendig var de kledt med bord. Ingen av slusekamrene er like, men alle har samme volum. Kanalen var i drift fram til 1932. Toppåret var 1920 da 222 768 stokker passerte anlegget. - Kilde: Wikipedia og Eidskog Museum

Avkjøringa fra fylkesvei 21, til sluseanlegget er merket. Ca 900m etter avkjøringa kommer man ned til parkering og infotavle. Parkeringa er plassert rett ved sluse nr 4, Sverige, noe som betyr at for å få med seg alle slusene må man først følge kanalen vestover til man kommer ned til Skjærvangen, så kan man snu der, og gå opp til bilen igjen før man fortsetter motstrøms for de resterende slusene.

Sluse nr 4, Sverige, ved parkeringa

Dette er såpass klønete at jeg faktisk aldri har fått med meg starten på Sootkanalen, rett og slett fordi jeg ikke har giddet å gå de 600m ned til utløpet. Men i dag gjør jeg det, hehe. Viktig å dokumentere hele sluseanlegget når jeg først er her.

Turen ned til Skjærvangen er faktisk verdt å få med seg. Det er utrolig vakkert langs kanalen, selv om vannstanden i dag var såpass høy at deler av stien lå under vann. Nede ved Skjærvangen er det ikke mye å se på, så jeg snudde med en gang.

Høy vannstand!

Noen obligatoriske bilder av Skjærvangen måtte det jo bli, hehe.

Skjærvangen

 Vel oppe ved bilen igjen, satte jeg kursen oppover kanalen. Slusene, eller rettere, restene av slusene,ligger tett i tett oppover elveløpet. Noen av slusene er i ganske god stand, mens andre har blitt forandret til sammenraste steinurer i årenes løp. De forskjellige slusekamrene hadde egne navn, mange oppkalt etter personer med viktige verv i den tiden, men også Norge, Sverige og Konstitusjonen er brukt.

Skilt langs kanalen markerer slusene, og angir hvem de er oppkalt etter.

Ett parti langs kanalen er særlig bratt, og det er bygget stiger, trapper og gangbroer som skal gjøre det mulig å ta seg oppover langs elveløpet. Problemet er at min hund er særdeles nervøs for slike innretninger. Han liker ikke å gå på underlag hvor han kan se gjennom.

Resultatet blir da at han sniker seg utpå, med lav krypende gange, når han er ca halvveis griper panikken tak i ham, og han spurter den siste biten. Ikke alltid like vellykket, da han ofte tråkker på utsiden, eller igjennom plankene. Derfor prøver jeg å unngå at han skyter ut i panikk, fordi han kan skade seg.

En av gangbruene

Da jeg så den lange smale gangbrua, skjønte jeg at dette kunne fort bli ett problem! Med ett godt tak i halsbåndet hans, halvveis slepte jeg ham med meg utpå gangbrua. Da han plutselig bykset frem, hadde jeg det svare strev med å holde igjen. Ikke lett å stoppe en 40kgs panikkslagen hund. Resultatet var at vi nesten havnet i fossen begge to! Heldigvis gikk det bra, men jeg gruet meg allerede til tilbaketuren...

Klopplagt over myra

Ca en km fra parkeringa har vi kommet opp til Steintjenn, og de første 10 slusene er tilbakelagt.

Steintjenn

Da er det bare 6 igjen, hehe... Første sluse begynner nesten umiddelbart, og den er oppkalt etter pastor Faye. Så ligger de i tur og orden. Truls Wiel. Lensmand Haneborg. Dines Soot (sønn av Engebret Soot). Caroline Soot (datter av Engebret Soot).

Helt øverst finner vi demningen. Bygget av svenskene i 1909. Og siste sluse, oppkalt etter Halvor H. Jensen.

Oversikt over slusenes navn står ved demningen

Hele sluseanlegget er bare 1,5 km langt, og ender her i Mortsjølungen. Selve tømmerleden fortsetter på andre siden av vannet, hvor tømmeret ble fraktet via jernbane (trukket av hester) over til Tvillingtjenn, og derfra videre mot Setten. Det er sikkert mulig å gå i sporet etter jernbanen (Grasmo), og sti rundt Tvillingtjenn, men det får bli en annen dag. 

Mortsjølungen

Fra demningen går det en sti videre mot hyttefeltet Sandbakken. Stier er alltid interessant, så jeg valgte å følge den ett stykke bare for å se hvor jeg eventellt ville havne. Ved hyttefeltet deler stien seg, en går mot hyttene, og den andre fortsetter innover i skogen. 

Etter en kort konferering med Garmin, kom jeg til at jeg ville forsøke å se om jeg kunne gå tilbake til bilen en annen vei enn jeg kom opp. En runde altså, hehe. Kanskje først og fremst på grunn av Fritz ville det være fordelaktig å slippe å gå i trappene en gang til, men også fordi det er mye mer interessant å gå en runde isteden for frem-og-tilbake... 

Jeg valgte derfor å fortsette innover i skogen :) Fritz lot seg ikke be to ganger, han satte av gårde innover i vill fart. Skog er mye mer gøy enn fosser og stiger, synes schæfer'n...

Det ble litt virring hit og dit, selv om stien vi gikk på var tydelig nok. Når man kommer til ett stidele, og har to valg, så er det ikke unaturlig at jeg velger feil, hehe. Jeg fant ut av det etter 100 m, så jeg snudde og valgte den andre veien isteden. Det gikk fint en stund, men plutselig forsvant stien. 

Tangen

Det gjorde ikke så mye. Jeg fant en annen sti nesten umiddelbart, og den tok meg over på en kjerrevei, som endte opp ved småbruket Tangen bare 200 m fra bilen. Helt perfekt :) Jeg hadde funnet en ny runde, tjohoo!!

Man trenger vel strengt tatt ikke gps-loggen min for å følge Sootkanalen, det er vel litt selvforklarende at man bare trenger å følge elva... men hvis man ønsker å gå en runde, så kan man jo se på hvor jeg gikk :)