Rundtur Haukenesfjellet

Haukenestårnet, Rømskog

7 km

---

I dag hadde jeg bestemt meg for å legge turen i ett område jeg aldri har gått tur; Rømskog. Planen i dag var å besøke Haukenestårnet, og gå en runde på Haukenesfjellet.

Haukenestårnet, ett tidligere brannvakttårn, er kanskje Norges høyeste ubetjente Turistforeningshytte... ihvertfall er det Østfolds høyeste, og Rømskogs første og eneste hytte eid av DNT.

Når man snakker om høyeste hytte, så er det selvfølgelig ikke meter over havet det dreier seg om, men fra bakke til møne... Haukenestårnet er Østfolds høyeste overnattingsted, og utkikkspunkt... 12 meter fra bakken til taket, 335 m.o.h.

For å komme dit, fulgte vi hovedveien RV21 til Rømskog, og tok av samme avkjøring som Rømskog Spa & Resort. Der er det også skiltet til Haukenestårnet. Man kan velge å kjøre nesten helt opp til tårnet, der er det en liten P-plass. Men vi var jo på tur, så jeg valgte å parkere i bunnen av Kopperudbakkene, ca 2-300m etter grustaket. Derfra hadde vi 1 km oppoverbakke, før terrenget flatet litt ut i det vi passerte ett lite vann med det treffende navnet "Tjernet i fjella". Det var så jeg akkurat fikk igjen pusten, før det gikk bratt oppover igjen.

Etter ca 1,7 km var vi kommet opp til enden av grusveien, og stien tok over. Her er det godt merket med skilt og piler, som viser vei mot tårnet. Og det er bra, for det gikk mange stier på kryss og tvers i området, fort gjort og velge feil her... Ikke for det, det er bare å velge den stien som går oppover, hehe.

Det er bred og fin sti hele veien, og det er laget små gangbruer over de fleste myrer og bekker. Disse bruene er satt sammen av stokker, noe som gjør dem sinnsykt glatte! Jeg var nær på å ta dobbelt hallingkast ved flere anledninger. Til min sønns store fornøyelse :) Fliret bleknet endel, da jeg opplyste ham om at hvis jeg datt og brakk lårhalsen, måtte han bære meg ned igjen...!!

Selve tårnet ligger bare 700 m fra enden på grusveien, så det er overkommelig for de fleste. Selv om det går mye oppover også etter at man begynner på stien, så er det bred og fin sti, og lett å gå. Tårnet i seg selv er åpent for alle, selv om overnattingsdelen er stengt med standard DNT-nøkkel.

Det er ikke adgang til å ta med hunder inn i Haukenestårnet, så Fritz måtte ta til takke med en plass ute i regnet. Vi måtte jo bare ta en tur opp i tårnet når vi først var her :)

Øverst i tårnet, utkikksrommet

Ganske bratt hønsestige

Oppholdsrommet, med utgang til terrassen

Langt der nede ligger schæfer'n og venter...

Jeg er ikke spesielt glad i høyder må jeg innrømme, en kjøkkenstol er normalt høyt nok. Her måtte jeg nesten ut på terrassen, om ikke annet for å få tatt noen utsiktsbilder. Utsikten er alltid finere i virkeligheten, enn man klarer å formidle på bilder. Og været i dag hjalp ikke nevneverdig til... det regnet fra vi forlot bilen, til vi var tilbake.

Jeg klamret meg fast til hytteveggen, Kevin var litt mer avslappet :)

Så var det dette med å gå en runde da. Jeg hadde ikke lyst til å gå samme vei ned igjen, så vi valgte en blåmerket sti som gikk vestover. Planen da var å treffe en grusvei, som ville ta oss i en stor bue slik at vi kom ned ikke langt unna bilen.

Stien vi gikk på var bred og godt merket. Det går mye stier i området, så mulighetene er mange hvis man vil utforske området litt mer. Det er ikke umulig at jeg kommer tilbake hit.

Etterhvert havnet vi på en sti som så ut som om den var belagt med mose hele veien, det viste seg å være kvikkleire :) Det kom litt brått på kan du si... Jeg har høye turstøvler, det var værre med Kevin som hadde lave sko. Hjelper ikke med Gore-Tex når leira går over anklene, hehe...

Vi kom oss over der også, det var bare en kort strekning vi måtte holde oss på utsiden av stien. Ellers var det flotte stier å gå på.

Etter ca 1.5km fra vi forlot tårnet, så kom vi fram til den grusveien jeg hadde peilet oss inn på. Herfra var det bare fine veien hele strekningen tilbake til bilen. Ett aber med å følge grusveier slik, er at det er alltid fare for å møte biler. Det gjorde vi også, ved to anledninger. Men det er bomvei, så det er vel begrenset med mennesker som har nøkkel og tillatelse vil jeg tro. De to vi møtte, de kjørte sakte og forsiktig, så det var ingen fare.

Hvis noen ønsker å utforske Haukenesfjellet, legger jeg ut sporloggen vår her.
God tur!