Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

fredag 9. mai 2014

Gamle tufter på Rakeie

Brattlia gamle skole

6,9 km


Jeg har gått til Brattlia før, men av en eller annen grunn så finner jeg ikke gps-fila fra den turen. Derfor bestemte jeg meg for å gå en tur til. Nå finnes det flere stier rundt den nedlagte skolen Brattlia på Rakeie. Så kanskje kunne jeg utforske noen av disse litt også?

Brattlia er en tur jeg ventet lenge med å gå første gangen. Dette på tross av at det står skiltet med tursti både fra Rakeieveien og fra Husmoliveien på Nordre Rakeie. Det er ikke mange tursteder som er såpass interessante at de har fått eget skilt her i distriktet, derfor var forventningene store da jeg først bestemte meg for å gå turen.




Bilen parkerte jeg rett på utsiden av bommen i Husmolivegen. Brattlia har ikke veiforbindelse, så for å komme dit må man først følge grusveien innover i ca 3 km, før man tar av på blåmerket sti. Stien er skiltet, og det er Nes Turlag som står for merkingen.




Stien opp til vollen er bratt, så stedet har virkelig navnet sitt med rette.





Vel oppe, er en trebenk det første som møter meg. Her er det tydeligvis en rasteplass. Plassen er åpen, og dominert av spredte høye bjørketrær. Og det er det. En informasjonstavle forteller at Brattlia var en grendeskole, og tuftene etter disse bygningene er fortsatt å finne på plassen. Jeg tok en runde, men kunne skuffet konstantere at så veldig spennende turmål var det ikke...

Brattlia skole lå langt til skogs, og var uten veiforbindelse. På det meste hadde skolen 20 elever. Brattlia skole ble lagt ned i 1946, på bakgrunn av en omfattende skolesentraliseringsprosess som startet i 1930-årene i Nes kommune. Bygget ble da privatbolig.




Ikke mye står igjen nå.







Jeg hadde egentlig planer om å finne en sti som kunne ta meg tilbake i retning bilen, men fordi den dumme hunden min trodde i ett øyeblikk han var fuglehund, og klarte å pådra seg en strekk i bakbenet da han skremte opp en stor skogsfugl, så får vi halte oss tilbake til bilen på lettest mulig vis. For denne gangen.

Men fikk sporlogg da ihvertfall...


fredag 2. mai 2014

Med slottsutsikt

Rundtur til Ramstadslottet

12 km


Turen i dag tok oss ut av kommunen, og dypt inn i Ramstadslottet naturreservat. Utgangspunktet var Marikollen skisenter, hvor vi parkerte bilen.




I typisk Østmarka-stil begynner turen med en laaang bakke. Grusvei til å begynne med, men den går heldigvis fort over til å bli skogsvei, så bred sti. Stier er alltid mye artigere å gå på, men det er nesten ikke til å unngå at man fra tid til annen må tilbakelegge noen kilometer på grusvei.




Ramstadslottet naturreservat


Skogsveien sørover går gjennom Brudalen. På høyre side av stien ligger grensa til Ramstadslottet naturreservat. Som overalt ellers i Østmarka er det ganske kupert her, men de store utfordringene uteblir.




Stien tar oss ganske høyt opp i åsen, før det går bratt ned mot demningen i Ramstadsjøen. Vi forsetter videre på god sti og kommer omsider fram til Setertjernhytta.


Ramstadsjøen



Det ligger flere kapell og stuer i Oslomarka hvor det arrangeres andakt og gudstjenester på søndager. Setertjernhytta er en av dem. Den flotte stua eies av Setertjernstiftelsen, og ble innviet i 1997. Det er sikkert en opplevelse det, å høre en preken langt inne i skogen, men jeg personlig finner lett sjelefred bare ved å ta en tur i marka. Nå var dette forsåvidt ikke noe tema i dag - da vi var her på en torsdag, og hytta var stengt, og ingen prest i sikte. Helt alene var vi derimot ikke, vi delte tunet med to hester :)




Setertjern


Etter en kort pause i solveggen, tok vi fatt på andre etappe. Nå skulle vi opp i høyden, og inn i naturreservatet. Vi valgte blåmerket sti, og den tok oss rett inn i villmarksterreng. Her er skogen fredet, og vegetasjonen skal dermed få vokse og dø naturlig. Falne trær ryddes ikke, men får ligge å råtne. Det blir lett en litt trolsk stemning av det.


Eneste spor etter nedlagte Ramstad seter.


Det bokstavelige høydepunktet på denne turen, er bestigningen av Ramstadslottet (394 moh). Dette er ikke Østmarkas høyeste topp, det er Barlindåsen (398 moh) like ved. Men Ramstadslottet har en mye finere utsikt enn sin nabo.

Stien vi fulgte er nok ikke så mye brukt, for da vi kom fram til det som tydeligvis var "bunnen av toppen" om man kan kalle det det, ble jeg stående å stirre rett inn i fjellveggen. Kevin begynte og klatre opp med en gang, mens jeg ble stående litt skeptisk å vurdere mulighetene. Å få bikkja opp der var helt utelukket, det så jeg med en gang, en annen ting var å få meg opp der (!)




Hele høydeskrekken min protesterte villt, men etter å ha diskuterte litt fram og tilbake med meg selv fant jeg ut at jeg måtte opp! Jeg kunne jo ikke gå tvers gjennom Østmarka for så å feige ut i siste minutt! Resolutt bant jeg bikkja i ett tre på nedsiden, så begynte jeg å klore meg oppover. Det var ikke langt, kanskje 5-6 meter, men det er jaggu høyt nok når man klorer seg fast i bratte fjellveggen. Omsider fikk jeg rullet meg over kanten, og inn på trygg grunn.


På toppen!


Når jeg ligger der på ryggen og puster ut, blir jeg oppmerksom på at noen ser på meg. Sakte snur jeg på hodet, og ser rett inn i bena på to blide eldre damer som sikkert var i 80-årene. De så litt rart på meg, så jeg stotret fram om min høydeskrekk. De nikket forståelsesfullt i det de forsiktig trakk seg unna. Først da gikk det absurde opp for meg. De 80-åringene har ikke klatret i den fjellveggen, det var jeg villig til å vedde på.


Ser helt til Tryvann


Jeg spratt opp, og begynte å utforske omgivelsene litt. Kevin sto flirende på en bergknaus, og pekte bort i motsatt ende av der vi kom ramlende... (jeg altså, Kevin hadde en litt mer elegant stil opp bergveggen). Der sto det en stemplingskasse fra Skiforeningen. Det betydde at det faktisk gikk skispor opp hit. Og skisporet gikk definitivt ikke opp bergveggen! Da jeg gikk bortover mot kassa så jeg stien - bred og godt brukt. Fillern, åssen sku je veta det a...?






Østmarkas kuperte terreng


Jeg måtte flire litt da, men samtidig var jeg lettet, det betydde at jeg ihvertfall ikke trengte å gå samme vei ned igjen. Kevin løp ned for å hente Fritz, også unnet vi oss en god pause på Østmarkas tak.




Etter at en halv bøtte med kaffe var fortært, sammen med en velfortjent kvikk-lunsj, og ett par dusin bilder var tatt, så satte vi kursen mot Marikollen.


Stien opp til Ramstadslottet - motsatt side av der vi kom opp :)


En flott rundtur med sine utfordringer, hehe. Kombinasjonen trolsk villmark, og godt brukte stier og skogsveier er absolutt å anbefale... for den som tørr....









Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...