Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

lørdag 26. oktober 2013

Død og maggot

Storgardsmyr

6,6 km

I dag hadde jeg en skikkelig ekkel opplevelse.

Turen begynte bra, jeg hadde bestemt meg for å følge en grusvei jeg ikke har gått før... Det er alltid spennende. Noen ganger oppdager jeg kjempe fine ny steder, og andre ganger så blir det med den ene turen. Men da har jeg ihvertfall gått der, hehe.

Dette er en sidevei til Hauger-veien, som går opp fra Ovlien på Nord Mangen. I følge kartet så passerer den to vann, det ene er ganske stort, og ender opp på en snuplass ved Storgardsmyrene.


Da jeg og bikkja begynte turen, fant jeg fort ut at det første vannet, Svartputten, det var ikke synlig fra veien. Men det hadde jo ingen betydning. Det største vannet, Steintjenn, passerte vi på kloss hold. Ikke mye til badevann for Fritz, da det var masse kratt og døde trær i vannkanten.


Vi passerte vannet uten at Fritz gjorde noe forsøk på å bade. Like greit, da det ikke akkurat er sommer temperaturer i vannet nå. Grusveien var en koselig vei, som tydeligvis ikke var så mye i bruk. Den hadde oppkjørte hjulspor, med gress i midten :)


Etter vannet, gikk veien stort sett oppover. Jeg gikk som jeg ofte gjør, helt i egen verden. Fritz han holder seg alltid i nærheten, og går sjelden noe sted på egenhånd. Plutselig oppdaget jeg at bikkja er borte. Brått ble jeg litt usikker på hvor lenge han hadde vært borte, for jeg kan ikke huske å ha sett ham på en liten stund... 

Jeg roper, og venter noen sekunder. Ikke en lyd å høre. Jeg plystrer.... høyt. Da ser jeg ham komme i full fart nedover veien. Han ser våt ut, så jeg regner automatisk med at han har funnet ett vannhull å bade i :) Han er vel ca 50 m unna meg, da jeg kjenner lukta. Det lukter som ingenting annet jeg har kjent. Den første tanken som slår meg er; Herregud, er det noen som har dødd her oppe!

Da han kommer nærmere ser det ut som han har rullet seg i sand, eller grus. Jeg kaller ham inn til meg, og griper tak i halsbåndet hans for å undersøke nærmere. Da ser jeg at det lever! Pelsen hans er full av hvite maggot, eller larver store som riskorn. Så mange at det ser ut som om han er dekket av sand. Jeg skriker ut, og bråslipper bikkja. Brått ble det veldig viktig å få litt avstand mellom oss! 

Jeg blir stående litt rådvill noen sekunder. Hva gjør jeg nå? Han må bade, det er klart, men hva er det han her rullet seg i. Hva i all verden har skjedd her oppe...? Jeg blir dratt mellom ett desperat ønske om å få fjernet liklukta fra hunden min, og det å finne kilden til stanken. 

Nysgjerrigheten seirer, selvsagt, og vi fortsetter opp bakken. Litt forsiktig må jeg innrømme, da jeg ikke aner hva som befinner seg rundt neste sving. Stanken fra bikkja er helt overveldende. Så sterk at jeg faktisk vurderer å snu, slik at jeg får badet av ham larvene. 

Omsider er vi på toppen, og en liten hytte kommer til syne. Brått blir jeg litt usikker... hva om det er døde mennesker her? Jeg nesten sniker meg frem, ser sikkert skikkelig dustete ut :) Lukta kommer med vinden. Det tar ikke lang tid før jeg har lokalisert kilden. Nesten lettet ser jeg haugen med dyrekadavere ligge i kanten på myra. Vannet som har samlet seg i dammer rundt dem, er fulle av larver... Nå vet jeg hvor schæfer'n har kost seg. 



Nærmere undersøkelse viser at denne kadaver plassen har nok vært i bruk flere år. Mye skjeletter rundt om, i tillegg til mer eller mindre ferske dyrerester... Mest elg ser det ut som. Utrolig ekkelt.

Jeg har fått stilt nysgjerrigheta, så da er det bare en ting til på agendaen. Ned til vannet! Om han vil bade der eller ikke er urelevant.


Veien ned til vannet ble plutselig fryktelig lang. Jeg kan ikke huske at vi gikk så langt... Når vi endelig kom oss ned til vannet, har tåka kommet sigende. Noe som nesten gir hele området en trolsk spooky stemning. Ble ikke noe koseligere av den grunn kan jeg fortelle.




Enten måtte schæfern bade, eller så måtte vi gå hjem. For den hunden kom ikke inn i min bil! Og med tanke på hvor langt det er å gå fra Ovlien til Aursmoen, så var det bare å sette i gang. 

Den vanligvis badevillige hunden, var ikke det spor lysten på å bade, så jeg begynte å kaste pinner uti vannet. Da hev han seg uti med iver og lyst. Under normale forhold kaster jeg aldri pinner når bunnforholdene er så usikre som her. Fordi det ligger endel trær og busker under vann, er det alltid en fare for at han treffer noe når han hopper ut som nå. Men dette var desperate tider, som krevde desperate tilltak. Jeg prøvde å kaste så langt ut jeg kunne, slik at han skulle få en skikkelig svømmetur mellom hvert pinnekast. Allikevel tok det sikkert 15 runder før han var tilsynelatende fri for maggot. Da var schæfer'n sliten stakkars.

Vel nede ved bilen inspiserte jeg pelsen hans igjen. Jeg kunne ikke finne noen flere larver, heldigvis, men etter at jeg hadde satt ham i bilen kjente jeg godt lukta. Han måtte i dusjen når vi kom hjem, det var det ingen tvil om.

Legger ut sporloggen, bare slik at andre kan unngå å havne i samme myrhull... Jeg skal ihvertfall ikke dit noe mer. 




View Storgardsmyr by Raggdog on Breadcrumbs

Powered by Breadcrumbs: manage, edit and share GPS tracks for free.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...