Rundtur på Midtfjellet

Midtfjellmåsan, Søndre Mangen

10,4 km

For en som ikke er overvettes begeistret for å gå på ski, er det været vi har nå helt perfekt. Ingen snø, men kulda gjør at alle myrer og vann fryser til, og blir tilgjengelige turområder for en fotturist.

Midtfjellmåsan er ett våtmarksområde, og ett naturreservat, som i snørike vintere er ett eldorado for ivrige skigåere, og derfor er "off-limit" for en med hund. Det trenger vel strengt tatt ikke være spesielt snørikt heller, det holder med noen få centimeter med snø, så er løypemannskapet på plass. Det går skiløyper i alle retninger, og disse blir jevnlig vedlikeholdt av ildsjeler i Mangenfjellet Turlag.

Løypekart

For meg måles tur-sesongen på Søndre Mangen i før og etter skiføre. Når skiløypene er på plass, holder jeg meg klokelig langt unna. Jeg har nemlig hatt mine diskusjoner i min tid som hundekjører, med sinte hobbyskiløpere angående hund i skisporet. Man trengte vel bare være utstyrt med middels sosiale antenner for å skjønne at jeg og mine hunder ønskes dit pepper'n gror :)

Å gå en runde på Midtfjellmosan er vel ikke av de mest krevende turene, og ikke er det en tur som er kjempe spennende heller. Det som gjør denne turen spesiell, er at det er kun en begrenset periode det er mulig å gjennomføre dette. Og det er ikke sikkert det er muligheter hvert år heller. Når muligheten er her, så gjelder det å kjenne sin besøkelsestid....

Vålåstjenn

Nå har det vært kaldt, med 10-12 minusgrader i en ukes tid, så jeg tok sjansen på å teste myra i dag. Selvsagt våknet jeg til tykk tåke og 8 varmegrader... (!) Men litt dårlig sikt stopper ikke denna frøkna :) Heldigvis klarnet det opp bare klokka bikket ni, så da kastet vi oss i bilen, schæfern og jeg, klare for nye eventyr i villmarka...

Jeg tenkte vel egentlig at siden det alltid er kaldere på Mangen om vinteren, og snøen alltid ligger lengere der, så ville det også være kaldere der i dag enn nede i bygda. Det var det dessverre ikke. De fine hvitrimede bildene jeg så for meg, de måtte jeg se langt etter da varme vinder sveipet over myrlandskapet og fjernet alle spor av vinter... Det eneste som vitnet om de siste dagers kulde, var at alle vann var frosset, og isen lå 8-10 cm tykk.

Langtjenn, sørenden

Det jeg husker best fra forrige gang jeg gikk rundt myra, var hvor lett det var å gå når alt var stivfrosset. Da terrenget logisk nok ( det er ett stort våtmarksområde...) er helt flatt, så var det en enkel tur når man kunne gå ubesværet over alle myrhull og vann. Jeg må innrømme at det var det jeg forventet i dag også... men den gang ei...! 

Alle vann var frosset, og alle myrhull og kulper var bånntæla, det er sant nok. Det som derimot gjorde dagens tur hakket mer anstrengende enn forventet, var at mosen ikke var helt stivnet i frost ennå. Derfor sank jeg nedi 30-40 cm for nesten hvert skritt jeg tok, og når du går nesten 11000 m så blir det mange skritt... Det blir litt som å gå på skare som nesten holder. Du lister deg fremover og prøver å være så lett som mulig. Du sniker deg frem noen skritt, plutselig trår du gjennom. Så går du noen skritt oppå, før du igjen detter gjennom. Fryktelig slitsom måte å forflytte seg på. Dessuten hadde jeg alt for mye klær på meg, og solen som stekte ned fra nesten skyfri himmel bidro ikke til å kjøle meg ned kan jeg fortelle.

Langtjenn

Men har man bestemt seg for å gå den runden, ja, så går man den runden... :) Så vi labbet i vei, schæfern og jeg. Løypa jeg fulgte er en skiløype trasee, som er merket med bambuspinner. Dvs den skal vel egentlig være merket, men jeg oppdaget flere ganger under turen at merkepinnene var borte. Og når man går over en myr, er det ikke fritt for at man blir litt usikker på om man går riktig vei når man ikke har sett en pinne på en kilometer eller så... men plutselig dukket de opp igjen. Dette er jo en vinterløype, og når du har ett skispor å følge er vel ikke sjansen for å gå feil like stor... hehe.

Langtjenn

Langtjenn

Turen tok meg mye lengre tid enn jeg trodde, mest fordi det var veldig tungt å gå, men også fordi jeg måtte konsentrere meg om å se etter løypestikkene. Flere ganger måtte jeg gå tilbake i sporet mitt for å se om jeg hadde gått feil. Etterhvert begynte jeg å kikke litt på klokka også, da jeg faktisk skulle på jobb senere på ettermiddagen. Når du går en runde, så kommer du etterhvert til ett punkt hvor det er for sent å snu, da er det like langt begge veier. Og når du har passert det punktet, vet du at det er bare å fortsette. Nå får det bare ta så lang tid det tar, du får ikke gjort noe med det... 

Jeg må innrømme at jeg faktisk vurderte å krysset Badstutjenna, fordi jeg synes jeg brukte for lang tid på å forflytte meg gjennom mosan. Selv om jeg vurderte isen til å være ca 10 cm tykk, er det alltid risiko forbunnet med slike innsjøer akkurat i overgangen mellom høst og vinter. Skulle isen gi etter, så hadde jeg ingen sjangs til å karre meg opp på egenhånd. Ispigger hadde jeg ikke med meg idag. Så jeg lot det være med tanken, og valgte å fortsette i sporet. 

Midtfjellmåsan er naturreservat

En annen ting når man stresser seg opp slik som jeg gjorde, er at man kaver mer enn nødvendig, og det igjen fører til at man blir uforsiktig med hvor man setter beina. Det siste jeg ville var å risikere beinbrudd eller forstuing. Så etter å ha gått på hue i mosan ett par ganger, så fant jeg ut at jeg måtte roe meg ned, og heller se hvor jeg gikk. Som en kombinasjon av det varme været, for mye klær og mitt oppjagede tempo, så ble jeg gjennomsvett etter kort tid. Det gjorde jo at jeg stresset enda litt mer, for da trengte jeg jo å dusje før jobb... ergo hadde jeg enda dårligere tid, hehe.... Ikke greit det her :) 

Store Badstutjenn

Hele runden tok meg nesten to og en halv time, på å gå drøye 10 km... ikke spesielt rask gangfart det, hehe. Men jeg kom meg gjennom runden, jeg fikk sporloggen og jeg tok en haug med bilder. Og ikke minst, jeg fikk meg en dusj og jeg rakk jobben. Alt i alt, en bra dag!

Sporloggen finner du på www.lommekjent.no