onsdag 1. mai 2024

Gruvetur til Spetalen

Spetalen gruver

10 km


Det var trolig pilegrimene som først oppdaget malmforekomstene i Spetalen. Veien de brukte gikk nemlig tvers gjennom det som vi nå kaller gruveberget. Gruvene ligger på høydedraget mellom Galterud og innsjøen Bæreia. Det er fire-fem store gruver, den dypeste skal være 70 meter, i tillegg til mange mindre skjerp, i alt ca 20. De fleste er fylt med vann.

Gruvedrifta i Spetalen ble startet opp i 1737, under Odals Verk. Mest sannsynlig på grunn av bortfall av statlige privilegier og hardere konkurranse fra svenske og britiske jernverk, ble hele jernverket nedlagt i 1835.

I oktober 1994 skriver Glåmdalen en artikkel om den gamle arbeiderboligen tilhørende gruvene:


I de skarpe svingene like før Skyrud sykehjem på Galterudvegen, ved det såkalte Amundstutorget, ligger det grå, nedslitte tømmerhuset med innebygget svalgang. Denne boligen er trolig en av de få gjenværende bygningene fra gruvedriften i Spetalen. Opprinnelig stod det to gruvearbeiderboliger her. Den andre ble revet og brukt i Holmengården i Kongsvinger. Et bryggerhus like ved inneholder en stor bakerovn, noe som kan tyde på at det bodde mange mennesker i nærheten. I følge bygdeboka for Vinger og Eidskog var det i 1875 tretten familier med til sammen 32 personer som holdt til i disse to boligene.


Det er nettopp her ved den gamle arbeiderboligen den nåværende vegen oppover til gruvefeltet starter. Herfra går Grubeveien som den fortsatt heter, og som er godt synlig forbi den gjenraste stollmunningen, over Gruvberget, med en samling gruver på venstre side, Gunnarskjerpet, Heimgruvene og Nygangen. Videre går den forbi Myrgruva og fram til Sørgruva.




Mesteparten av turen går på stier gjennom skogen, og den er delvis merket... Parkering kan gjøres ved starten på Grubeveien, der er det en åpen plass med informasjonsskilt og kart over gruvene.

Stien er godt synlig, og går jevnt oppover. Ett godt stykke oppi lia står det skiltet en sti til venstre, Skjerper-stien, som tar oss en runde forbi mange av de store gruvene. 




Gruvene er skiltet med navn, og en kort beskrivelse. 







Avstikkeren tar oss ut på Grubeveien igjen, og vi følger denne frem til Storgruva som ligger ved grusveien ned til Stømnerhøgda og Bæreia. Storgruva har en dybde på 70m, og er den største av gruvene. 

Her i krysset er det satt opp en gapahuk av Vinger Utmarkslag, med bålplass og informasjonstavle.


På venstre side av gapahuken fortsetter stien gjennom skogen.  Den tar oss forbi flere av gruvene, samtidig som vi går nedover i terrenget. Flere steder er det spor etter gruvedriften.


 



















Vannfylt gruve


Stien ender tilslutt opp på en grusvei. Her tar vi til høyre, og følger denne tilbake forbi Skyrud sykehjem. Da vi kommer frem til Galterudvegen (rv175) holder vi til venstre og følger denne opp bakken. Her er vi igjen ved arbeiderboligen til gruvearbeiderne og vi tar inn til venstre og tilbake til bilen.

onsdag 1. juli 2020

Valsjø-runden

Rundtur Valsjøen

9,5 km

Odals Værk ble starta som en industrivirksomhet på slutten av 1600-tallet. Verket utnytta fossekraft for å drive jernverket med stangjernshamre. Vassdraget fra åsryggen mot Kongsvinger i nord ble demmet opp for å magasinere vann til å drive vannhjulene på verket. Resultatet av oppdemningene er Fløyta, Valsjøen og Gjøraldsjøen, samt flere mindre tjern i vassdraget.



Valsjøen byr på mange muligheter for avstikkere ned til vannet i løpet av turen, da mesteparten av runden går nære vannet.



Turen begynner ved det idylliske værket, hvor det er anlagt gratis utfartsparkering på utsiden av bommen. Første halve kilometeren er asfaltert vei inn mot Odal Vannverk, før det blir grusvei rett etter ferista. Vi passerer da Fløyta, det første oppdemmede vannet. Etter vannverket deler veien seg. Vi holder til høyre i veidelet, og krysser elva på bro. Veien er skiltet med Valsjø-runden.



Fordi dette er en runde, kan man jo gå turen begge veier. Jeg går alltid denne turen mot klokka, men det er ingenting i veien for å gå andre veien.



Grusveien tar oss langs vannet, og man har sporadisk idyllisk utsikt over Valsjøen. Vi passerer en inngjerdet bunkers tilhørende vannverket, og går forbi enda en bom. Etter ytterligere 900 m kommer vi til ett kryss. Der tar vi veien opp til venstre, og passerer elva. Valsjørunden er igjen skiltet.



Vi følger nå grusveien helt til enden. Der ligger Valsjøkoia, og vi kan gå ned til vannet for en pause. Der er det brygge, og mulighet for å slenge rumpa nedpå for en rast.



For å komme videre må vi gå opp til koia igjen, og stien ses tydelig som bred traktorvei inn i skogen. Igjen er runden skiltet.



Nå går vi på sti gjennom skogen, samtidig som vi følger vannet. Stien tar oss over en plankebro, og går litt oppover i terrenget. Vi følger bare veien til vi igjen kommer ned mot vannet, og nå kan vi se vannet nesten hele tiden. 






Vi møter grusveien igjen rett ved demningen. Der holder vi venstre til vi igjen er nede ved vannverket og veien tilbake til bilen.

Demningen

God tur!




fredag 24. januar 2020

Tårnet på Hornkjølen

Hornkjølberget

1,9 km


Hornkjølberget er ett høydedrag i Eidskog kommune, og med sine 434 moh er det Eidskogs høyeste topp. Det ligger nord i kommunen, omtrent halvveis mellom Skotterud og Kongsvinger, og rett sør for kommunegrensa til Kongsvinger, sydvest for Sigernessjøen.  Ikke akkurat en topptur av de mest ekstreme, men ganske så bratt. Og selvsagt, ingen topptur uten utsikt, og til informasjon - det er flott utsikt fra toppen. Turen inngår også i DNT Finnskogens kjentmannsposter.





Da forsikringsselskapet Skogbrand i 1922 forsøkte å lage en oversikt over norske brannvakttårn fikk de følgende svar fra Stang-familiens skogbestyrer, Alfred Wolden:

«Hornkjølberget skogbrandvagtstation.

Stationen blev bygget aar 1911 av firma Mads W. Stang og er beliggende paa Hornkjølberget i Eidskogen (435 m.o.h.). Stationen behersker store skogareal fra Hof i Solør i nord, Svenskegrænsen i syd, Østmarken i øst og til Nes og Sør-Odal i vest. Stationens driftsutgifter dækkes av skibsreder I. B. Stang. Telefon til bestyreren paa Nordfjeld, hvorfra telef. til Skotterud. Adkomst 8 km. delvis skogsvei fra Matrand st. Vagthuset er af laftet tømmer. Udsigtsplatform er lagt over dette. I en høide av ca. 5 m. over marken. Huset har vinduer til 4 sider. Fotografi haves ikke.» 



Historien til det nåværende Hornkjøl-tårnet starter 9.juni 1941, etter at ingeniør Martin Skaare Botner fra Brandval har konferert med ordfører Selmer Alm i Eidskog om et brannvakttårn i kommunen.

Den 16.juni får ordføreren svar fra direktøren i Skogforsikringsselskapet om at de vil i ”fornøden utstrekning” bidra til å bekoste oppførselen. Men forsikringsselskapet får avslag fra forsyningsdepartementet om materialer til å bygge tårnet i jern. Derfor ble det reist et tretårn.




Etter at avtalen med kommunen var på plass, ble oppgaven med å bygge tårnet overdratt til herredsskogs-mester Ivar Hellsaa. Det ble mye rot og et økonomisk etterspill, men tårnet ble reist som det skulle i løpet av krigsåret 1942. Prislappen ble på 2 1000 kroner, dyrest av alle de vakttårnene som til da hadde blitt oppført.

På slutten av 2.verdenskrig ble Hornkjølberget av tyskerne ansett for å være viktig i tilfelle invasjon fra øst. Av den grunn ble det innlagt telefon i tårnet. Brannvakta på Hornkjølen ble opprettholdt fram til 1972. Da overtok flyovervåking.



For å ta turen, kommer du lettest frem ved å kjøre inn fra gamle rv 2 like sørøst for Sjøenden Camping i enden av Sigernessjøen. Ta av fra riksveien, mot Buholtet/Mila gartneri. Kjør ca 600m forbi Mila hvor det er en liten parkeringsplass ved veien og skilting opp mot Hornkjølberget. Fra parkeringsplassen ved Mila følger du skilting opp mot Hornkjølberget.



Turen opp til toppen er en drøy kilometer lang, og går på tydelig sti, som er delvis merket med skilt.





Kilder:



Legger ut turloggen for den som er interessert:




søndag 19. august 2018

Hvem var Aron?

Arons hule

8 km


Ja, hvem var Aron?
Vel, sagnet forteller at hulen en gang ble brukt som skjulested av Røver-Aron, som hadde rømt fra Norrland i Sverige i 1697. Foruten å stjele dyrene til lokalbefolkningen, bortførte han også ei jente kalt Lisbet Jaraldstorpet, som han holdt fanget i hulen.



Etter over 6 mnd fangenskap, klarte hun tilslutt å rømme da hun oppdaget to jegere. Røver-Aron kom løpende etter henne og ble skutt av jegerne. Liket ble senket i Stubbekjølen.

St.Hans året etter, fødte Lisbet ett barn. Barnet ble holdt skjult, da det visstnok lignet mer ett dyr enn ett menneske. Om natten, to dager etter at barnet ble født, strøk Lisbet til skogs med barnet bundet fast på ryggen. Hun kom tilbake alene. Det eneste beviset etter ungen, var en igjenfylt bergrevne opp i Kroksjøberget. Denne revnen i fjellveggen bærer den dag i dag navnet Bånknatten.



Det er flere veier som leder til målet som regel, og Arons hule er ikke noe unntak. Jeg velger den minst vanlige ruta - den som starter på parkeringa på Speismark. Nå må jeg jo innrømme at baktanken ved det, var at jeg kanskje ikke møtte sååå mange turgåere. Men det må jeg si - rene motorveien jo... På den korte turen langs vannet, en snau km, så møtte jeg 7-8 mennesker, og 3 hunder! Nå vet ikke jeg hva som er vanlig antall vandrere på denne turen, men faktum at det var søndag og sol må vel ta noe av skylden...

Turen begynner flatt på grusvei. Etter ca 1,5 km kommer man til det idylliske Opptjennet. Veien går langs vannet til enden. Der begynner sti.




Har det regnet mye, vil nok stien være ganske våt, da den går langs en myr. I mitt tilfelle, etter den tørreste sommeren i manns minne, er det ikke noe problem å bruke lave tursko for å si det sånn... Etter 4 km er vi fremme.



Fra denne kanten er hulen dårlig markert, men man kan nesten ikke unngå å se den hvis man kikker litt opp i fjellet. Den ligger høyt, og huleinngangen er ganske liten...



Hvis man vil ta en tur inn, må man regne med å bli møkkete. Inngangen er så lav, at man må nesten krype på magen for å komme inn. I tillegg er bakken dekket av ett fint jordstøv, som setter seg godt i klærne. Etter at disse hindringene er ignorert, så er hulen ganske stor innvendig. Man kan stå oppreist, men allikevel er det trist å tenke på at noen faktisk har bodd i hulen i flere måneder - skal man tro sagnet da... og det gjør vi jo....





Fortsetter vi på stien forbi hulen, kommer vi til vannet Stubbekjølen. der er det satt opp gapahuk og benker. Ett perfekt sted å ta en kaffekopp, eller to, før vi går samme veien tilbake til bilen.




Når vi sitter der oppi høyden og ser ned på det idylliske vannet under oss... da går tankene til Aron som ligger der på bunnen.... Kanskje ikke det perfelte sted for overnatting, hehe




God tur!
  

mandag 1. mai 2017

Shoppingens bakside - eller forside om du vil...

Tallmon naturreservat, Charlottenberg

4,2 km


Nå er det jaggu lenge siden jeg har oppdatert noe i bloggen. Opprinnelig var dette tenkt som en turblogg for Aurskog-Høland, og noen nære områder. Det er det jo forsåvidt fortsatt, da fleste parten av turene går i dette området. Nå da jeg har flyttet ut av kommunen, og ut av fylket forsåvidt også, så vil oppdateringene fremover i hovedsak være i områdene rundt Kongsvinger. Men det kan like gjerne handle om Årnes, som Finnskogen... Nå er jo dette ikke uoverkommelig langt unnafor de fleste bosatt i Aurskog-Høland, så jeg håper at turbloggen fortsatt er aktuell å følge med på.




I dag gikk jeg i ett område mange reiser til for å shoppe - tobakk, flesk, ost...., men de færreste tar med seg turskoa. Meg selv inkludert :) Det håper jeg nå å endre på! Rett på andre siden av den store rundkjøringa utenfor Charlottenberg shoppingsenter, ligger Tallmon naturreservat. Ganske så anonymt, ble det opprettet i 2010. Reservatet er ikke store greiene, men det er merket diverse turløyper, også en 2,5 km lang lysløype, som tar deg rundt på historisk grunn. Reservatet rommer bla flere beverdemninger, og den rødlistede Heroringvinge sommerfuglen (Coenonympha hero) er oppservert langs lysløypa.




Jeg valgte den lengste runden - som er 4,2km. Denne gangen gikk jeg uten hund (!) og uten gps-tracking... Endomondo slo seg helt vrang, og nektet å samarbeide. Bikkjene fikk være hjemme, da utenlandsreise er forbeholdt dem med pass (les: ormekur mot revens bendelorm)

Dårlig skiføre :)

Området Tallmon er for en stor del åpen furuskog på sandgrunn, ikke helt ulogisk, da tall er svensk for furu. Stiene er brede og godt merket. Det er fargekoder på trærne alt etter hvilken løype du vil gå, og hva du vil se på turen. Jeg valgte den gule løypa, og hadde ingen problemer med å følge merkene.




Turen egner seg for alle, det er lett å gå, men litt kronglete for vogn kanskje, og noen steder ganske bratt. Det bratteste partiet heter Hökedalsstigen og der er det laget rekkverk hele veien til topps. Turen byr på enkelte glimt av krigshistorien og livet langs grensa i form av små informasjonsplakater.

Hökedalsstigen


Så, neste gang dere skal ut på shopping - husk turskoa! Ett flott tilrettelagt område, åpen skog, vann, økodam, gode stier, masse benker langs stien, grillplass,.... Sett av en time eller tre, til rekreasjon i de "ikke så dype" svenske skoger... God tur!



torsdag 28. april 2016

På topptur i Fet

Minjarudkollen

7,43 km



Rett over kommunegrensa, bare ett steinkast utenfor Aurskog-Høland, finnes ett tårn... på Fets høyeste topp, 339moh. Og sånt frister til besøk :)

STYRK (Stier-Tilrettelegging-Ytelse-Rekreasjon-Krakker) har i samarbeid med grunneiere og EUIL (Enebakkneset ungdoms- og idrettslag), ryddet og merket 12 km med stier i området rundt Minjarudkollen. Da måtte det bare bli en tur for å sjekke forholdene :)

Da ryggen min har kranglet det til, så ble det pensjonisten som fikk være med på tur i dag. Ikke fristende å henge på slep etter to polarpelser nå nei... Schæfern og jeg er omtrent like dårlige til bens, så vi fikk krøkke oss på tur sammen ♥



Jeg bestemte meg for å starte turen i Himdalen. Veien gjennom Himdalen er bomvei, men man kan også kjøre inn Nedre Dalsroen og parkere ved Sollia hvis man vil spare 40 kroner.

Det første som slår meg da jeg stiger ut av bilen, eller egentlig mens jeg kjører inn Himdalen... det er bratt... De første 200 meterne går rett til værs... , så flater det ut i 200 m, også fortsetter det oppover, hehe. Logisk nok, når man skal bestige en topp, så må det nødvendigvis gå oppover. Litt opp i terrenget kommer jeg over en stor overraskelse; Tysbast! Det må være 20 år siden jeg så ett slikt tre, og her står to i all sin vakre prakt. Tysbast er spesiell ved at den blomstrer på bar kvist, før bladene kommer om våren. Den lukter fantastisk, men er også meget giftig.



Etter en inngående fotoshoot, med påfølgende sniffing, gikk vi videre. Stien er bred og godt merket. Egentlig følger vi her i fotsporene til flyktninger under krigen, og skilt med påskriften "Flyktningeruta" dukker opp med ujevne mellomrom - selv om vi går den motsatt vei.



Det er satt opp skilt og stedsanvisninger i hvert stikryss, så det er nesten umulig å rote seg bort. Eneste er navneforvirring, hvis du ikke er kjent, da er det lett å surre med navnene. I mitt tilfelle var det ikke spesielt komplisert, selv for meg, hehe, jeg fulgte skilt og piler mot Minjarudkollen.



Etter drøye 1,3 km med oppoverbakker, dukket det opp ett skilt som pekte ut i skogen, med påskriften Huldreheimen. Både fordi jeg er naturlig nysgjerrig på nye steder, men også fordi det ville gi ett avbrekk fra de evindelige oppoverbakkene, bestemte jeg meg for å sjekke ut hva det var.

En koselig liten hytte, som oste av historie, dukket opp i skogen. Når jeg nå i etterkant undersøker litt rundt denne hytta, står det å lese i Kulturminnesøk:

Huldreheimen
Beskrivelse:  Enkel toromms tømmerhytte som ble brukt til overnatting for flyktninger under andre verdenskrig. Hytta har sannsynligvis blitt flyttet en gang i første halvdel av 1900-tallet, da tømmeret synes å være eldre enn grunnmuren.
Historiske opplysninger: Jakthytta Huldreheimen lå langs fluktruta til Sverige under andre verdenskrig. Det hendte at flyktninger måtte overnatte der hvis tyskere patruljerte i området og det var utrygt å ta seg fram. Våren 1944 bodde to Tsjekkiske dessertører der i 14 dager, før de ble ført til Sverige. Marit og Paul Michelet på Enebakkneset hadde ansvar for flyktningene og gikk med mat til dem.



Etter en liten pause på den historiske trappa, snudde vi og kom oss tilbake på stien mot toppen.



Nesten opp på toppen, dukker denne fine krakken opp. Den er en av flere, satt ut av STYRK. Veldig kjærkommen for å slenge baken på i noen minutter mens man beundrer utsikten. Men vi skal videre :) Vi sleper oss opp de siste 150m, og endelig er vi på Fets høyeste topp!



Tårnet står der i all sin prakt. Det er 13m høyt og er bygget med støtte fra Gjensidigestiftelsen. Materialer er fraktet opp med atv, og tårnet ble ferdigstillet nå i disse dager. Det planlegges en storstilt offisiell åpning av tårnet i slutten av mai, så det kan jo være verdt å få med seg.

Ett imponerende byggverk! Ser solid ut, men denne kjærringa går ikke opp i noe som er høyere enn en kjøkkenstol, så nøyer meg med å ta bilder fra bakkenivå. På toppen ligger, som på alle topper med respekt for seg selv, en turbok man kan skrible ned sitt navn. Og selv om jeg vanligvis ikke gjør det, så gjorde jeg ett unntak denne gangen. Alle involverte på dette prosjektet; stiryddere, stimerkere, tårnbyggere, finansordnerne...osv osv, har gjort en flott innsats. Minjarudkollen har absolutt blitt verdt ett besøk. Nå vet ikke jeg hvordan det var her før tårnets tid, men jeg spår en oppsving i antall turgåere i det aktuelle området.






Etter en liten pause på nok en av STYRK sine flotte krakker, gikk vi videre. Det er alltid ett mål for meg å få til å gå en runde. Da slipper man å gå samme vei tilbake, og i dette tilfelle får man en litt lengre tur ut av det. Turen opp til Minjarudkollen er på bare 2,3 km, og selv om det er mye oppover så er det en tur som passer for alle. Schæfern og jeg, vi satte kursen mot en av de andre "startpunktene", nemlig Svartdal. Planen var å gå ned mot Svartdal, ta av mot Bøler, og gå derfra mot Himdalen igjen. Jeg studerte kartet som står ved foten av tårnet, og memorerte stedsnavnene. Tenkte at det var sikkert skiltet... Og det stemte det, vi gikk mot Svartdal og da vi nærmet oss "avkjøringa" mot Bøler, så var det faktisk skiltet mot Himdalen :) Så lettvindt :)



Ett flott turterreng, og godt tilrettelagt er inntrykket jeg sitter igjen med. Forholdsvis bratt fra Himdalen-siden, kanskje noe slakere de andre retningene. Som runde spiller det jo ingen rolle, da kan man fritt velge hvilken vei man vil gå.



Området på vestsiden av kollen bar preg av åpen og lys skog, med mye myrer og mosetuer. Artige stedsnavn var skiltet, som "Møkkhølet" og "Store stein" - som faktisk var en stor stein :)



Etter stigåing ned fra kollen, kom man ut på grusvei fra Bøler mot Himdalen, før man igjen kommer inn på sti. Denne følger man til man er tilbake på den opprinnelige stien og går tilbake til bilen. Det er godt skiltet hele veien, og i alle kryss.




Ett flott område, som virkelig bør oppleves.
Takk til Morten Likvern, leder av STYRK, som gjorde meg oppmerksom på dette tårnet.
Besøk gjerne Minjarudkollens egen gruppe på facebook.



 Legger ut turloggen for den som er interessert :)
God tur!





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...