Minjarudkollen
7,43 km
Rett over kommunegrensa, bare ett steinkast utenfor Aurskog-Høland, finnes ett tårn... på Fets høyeste topp, 339moh. Og sånt frister til besøk :)
STYRK (Stier-Tilrettelegging-Ytelse-Rekreasjon-Krakker) har i samarbeid med grunneiere og EUIL (Enebakkneset ungdoms- og idrettslag), ryddet og merket 12 km med stier i området rundt Minjarudkollen. Da måtte det bare bli en tur for å sjekke forholdene :)
Da ryggen min har kranglet det til, så ble det pensjonisten som fikk være med på tur i dag. Ikke fristende å henge på slep etter to polarpelser nå nei... Schæfern og jeg er omtrent like dårlige til bens, så vi fikk krøkke oss på tur sammen ♥
Jeg bestemte meg for å starte turen i Himdalen. Veien gjennom Himdalen er bomvei, men man kan også kjøre inn Nedre Dalsroen og parkere ved Sollia hvis man vil spare 40 kroner.
Det første som slår meg da jeg stiger ut av bilen, eller egentlig mens jeg kjører inn Himdalen... det er bratt... De første 200 meterne går rett til værs... , så flater det ut i 200 m, også fortsetter det oppover, hehe. Logisk nok, når man skal bestige en topp, så må det nødvendigvis gå oppover. Litt opp i terrenget kommer jeg over en stor overraskelse; Tysbast! Det må være 20 år siden jeg så ett slikt tre, og her står to i all sin vakre prakt. Tysbast er spesiell ved at den blomstrer på bar kvist, før bladene kommer om våren. Den lukter fantastisk, men er også
meget giftig.
Etter en inngående fotoshoot, med påfølgende sniffing, gikk vi videre. Stien er bred og godt merket. Egentlig følger vi her i fotsporene til flyktninger under krigen, og skilt med påskriften "Flyktningeruta" dukker opp med ujevne mellomrom - selv om vi går den motsatt vei.
Det er satt opp skilt og stedsanvisninger i hvert stikryss, så det er nesten umulig å rote seg bort. Eneste er navneforvirring, hvis du ikke er kjent, da er det lett å surre med navnene. I mitt tilfelle var det ikke spesielt komplisert, selv for meg, hehe, jeg fulgte skilt og piler mot Minjarudkollen.
Etter drøye 1,3 km med oppoverbakker, dukket det opp ett skilt som pekte ut i skogen, med påskriften Huldreheimen. Både fordi jeg er naturlig nysgjerrig på nye steder, men også fordi det ville gi ett avbrekk fra de evindelige oppoverbakkene, bestemte jeg meg for å sjekke ut hva det var.
En koselig liten hytte, som oste av historie, dukket opp i skogen. Når jeg nå i etterkant undersøker litt rundt denne hytta, står det å lese i
Kulturminnesøk:
Huldreheimen
Beskrivelse: Enkel toromms tømmerhytte som ble brukt til overnatting for flyktninger under andre verdenskrig. Hytta har sannsynligvis blitt flyttet en gang i første halvdel av 1900-tallet, da tømmeret synes å være eldre enn grunnmuren.
Historiske opplysninger: Jakthytta Huldreheimen lå langs fluktruta til Sverige under andre verdenskrig. Det hendte at flyktninger måtte overnatte der hvis tyskere patruljerte i området og det var utrygt å ta seg fram. Våren 1944 bodde to Tsjekkiske dessertører der i 14 dager, før de ble ført til Sverige. Marit og Paul Michelet på Enebakkneset hadde ansvar for flyktningene og gikk med mat til dem.
Etter en liten pause på den historiske trappa, snudde vi og kom oss tilbake på stien mot toppen.
Nesten opp på toppen, dukker denne fine krakken opp. Den er en av flere, satt ut av STYRK. Veldig kjærkommen for å slenge baken på i noen minutter mens man beundrer utsikten. Men vi skal videre :) Vi sleper oss opp de siste 150m, og endelig er vi på Fets høyeste topp!
Tårnet står der i all sin prakt. Det er 13m høyt og er bygget med støtte fra Gjensidigestiftelsen. Materialer er fraktet opp med atv, og tårnet ble ferdigstillet nå i disse dager. Det planlegges en storstilt offisiell åpning av tårnet i slutten av mai, så det kan jo være verdt å få med seg.
Ett imponerende byggverk! Ser solid ut, men denne kjærringa går ikke opp i noe som er høyere enn en kjøkkenstol, så nøyer meg med å ta bilder fra bakkenivå. På toppen ligger, som på alle topper med respekt for seg selv, en turbok man kan skrible ned sitt navn. Og selv om jeg vanligvis ikke gjør det, så gjorde jeg ett unntak denne gangen. Alle involverte på dette prosjektet; stiryddere, stimerkere, tårnbyggere, finansordnerne...osv osv, har gjort en flott innsats. Minjarudkollen har absolutt blitt verdt ett besøk. Nå vet ikke jeg hvordan det var her før tårnets tid, men jeg spår en oppsving i antall turgåere i det aktuelle området.
Etter en liten pause på nok en av STYRK sine flotte krakker, gikk vi videre. Det er alltid ett mål for meg å få til å gå en runde. Da slipper man å gå samme vei tilbake, og i dette tilfelle får man en litt lengre tur ut av det. Turen opp til Minjarudkollen er på bare 2,3 km, og selv om det er mye oppover så er det en tur som passer for alle. Schæfern og jeg, vi satte kursen mot en av de andre "startpunktene", nemlig Svartdal. Planen var å gå ned mot Svartdal, ta av mot Bøler, og gå derfra mot Himdalen igjen. Jeg studerte kartet som står ved foten av tårnet, og memorerte stedsnavnene. Tenkte at det var sikkert skiltet... Og det stemte det, vi gikk mot Svartdal og da vi nærmet oss "avkjøringa" mot Bøler, så var det faktisk skiltet mot Himdalen :) Så lettvindt :)
Ett flott turterreng, og godt tilrettelagt er inntrykket jeg sitter igjen med. Forholdsvis bratt fra Himdalen-siden, kanskje noe slakere de andre retningene. Som runde spiller det jo ingen rolle, da kan man fritt velge hvilken vei man vil gå.
Området på vestsiden av kollen bar preg av åpen og lys skog, med mye myrer og mosetuer. Artige stedsnavn var skiltet, som "Møkkhølet" og "Store stein" - som faktisk var en stor stein :)
Etter stigåing ned fra kollen, kom man ut på grusvei fra Bøler mot Himdalen, før man igjen kommer inn på sti. Denne følger man til man er tilbake på den opprinnelige stien og går tilbake til bilen. Det er godt skiltet hele veien, og i alle kryss.
Ett flott område, som virkelig bør oppleves.
Takk til Morten Likvern, leder av STYRK, som gjorde meg oppmerksom på dette tårnet.
Besøk gjerne
Minjarudkollens egen gruppe på facebook.
Legger ut turloggen for den som er interessert :)
God tur!
