Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

lørdag 22. august 2015

Tunnsjøen

Tunnsjøen

11,7 km


I dag var det Tunnsjøen som sto for tur :)
Nå har jeg virkelig trasket noen meter i Høland også, med Trollkjerka, Langfossjøen og nå Tunnsjøen. Og flere skal det bli, bare jeg finner noen interessante steder å utforske.

Tunnsjøen forsøkte jeg meg på i våres også, men oppdaget fort at det ikke var en grusvei som ble brøytet. Med en meter med snø, så slo jeg det fort fra meg, og endte med å gå innover mot Bjørnebråten isteden.



Men i dag var det ikke snø :)  Derimot var det strålende sol, vindstille og godt over 20 grader. Da jeg parkerte på utsiden av bommen, kunne jeg slå fast at jeg var ikke alene om å velge Tunnsjøen som lokasjon i dag, da det sto flere biler parkert allerede.



Med litt bange anelser, slapp jeg bikkjene ut av bilen, koblet dem og trasket avgårde. Jeg forventet faktisk å treffe på en to-tre mennesker, med tanke på alle bilene som sto parkert, men så ikke ett menneske på lang tid. Jeg valgte derfor å slippe Fritz løs, men Plysj får gå i bånd. Han trenger absolutt båndtrening, for jeg har ikke opplevd maken til oppførsel i bånd som malamuten har. Vet ikke om det er fordi han kun gikk løs de første 8 månedene, men merkelig er det. Malamuten er jo en trekkhund, men Plysj han går bak meg. Han går bak, og så nære at han tråkker meg i hæla. Plutselig så skyter han frem, og hvis jeg ikke er klar da, så røsker han nesten skulderen av ledd på meg. Når båndet strammes, så stopper han, og faller inn bak meg igjen. Til neste utfall. Sånn holder han på hele turen. Fryktelig slitsomt. Jeg forsøker å dra han frem fra bak bena mine, og da stuper han fremover i full fart. Bråstopper da båndet ikke er lenger, og enkelte ganger har han så stor fart at han hopper rundt i lufta. Nå har jo Plysj blitt en ganske stor gutt, så det er litt tyngde bak når han holder på sånn. Jeg tenker at det er bare trening som skal til. Jeg sier NEI! hver gang kan hiver seg fremover i full fart, og roser han de gangene han faktisk går rolig fremover. Men resultatet er det samme uansett fart, båndet strammes, han faller inn bak meg. Til han plutselig skyter fremover igjen. Jeg skulle virkelig ønske han kunne gå rolig foran meg på tur, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Jeg har gått med mange hunder, deriblant polare trekkhunder av mange slag, men aldri opplevd makan til tulleoppførsel ^^



Jaja, det var dagens hjertesukk.

 Etter ca 3km finner jeg ut hvor alle folka er :) På en fin odde, med badeplass og greier, sitter en hel gjeng med folk i alle aldre,voksne og barn. Og hunder! Vi kommer nok litt brått på dem, for da vi passerer dem på grusveien, så stormer det frem 3-4 løse hunder i full los. Fritz hiver seg rundt for å løpe dem i møte, og Plysj hyler i frustrasjon fordi han ikke får være med på morroa. Full action med andre ord :) Jeg bare går videre, og drar med meg Plysj samtidig som jeg roper på Fritz og håper det beste. Schæfern kommer i full fart etter meg, og ingen ble drept, hehe.




Tunnsjøen er ett langt og smalt vann, ca 4 km langt og 300m bredt. Grusveien følger vannkanten hele veien, og går inn til ett lite småbruk i enden av vannet. Ett lite stykke etter småbruket slutter veien i en snuplass. At veien slutter trenger jo ikke bety at turen er over, hehe, det vet schæfern, så han finner stien og står forventningsfullt å ser på meg. Da jeg fortsetter i hans retning, hiver han seg fornøyd rundt og fortsetter gjennom skogen. Stien er god og lett å se, så det er tydelig den blir brukt. Det går oppover og oppover. Der terrenget flater ut, står det skilt som ønsker oss velkommen til Prestehesten naturreservat. På hver side av stien står ytterligere to små skilt. Det er en advarsel om at vi blir filmet :) For å studere dyrelivet, og spesielt gaupebestanden er det satt opp flere viltkamera i området. Alle mennesker på bildene blir umiddelbart slettet står det å lese... Jaja, samme for meg :)




Jeg har uansett konstantert at stien fortsetter videre gjennom Rudsdalen, og hvis jeg tipper riktig, så ender den opp på Tævsjøen i Aurskog. Det kan jo være morro å ta den turen en annen dag, men da er man avhengig av skyss, enten den ene eller den andre veien... Vi snur der på toppen, og setter kursen ned til Tunnsjøen igjen.


Ved enden av vannet tar vi en liten pause, hvor bikkjene får kose seg litt i vannet.





Når jeg nærmer meg badeodden igjen, så tar jeg schæfern også i bånd. Klok av skade fra forrige passering vil jeg unngå at han raser ned til disse fremmede hundene. Vi sniker oss forbi, og må flire litt da jeg ser at badegjestene også hadde sine hunder i bånd nå. Passeringen går smertefritt, og vi rusler de siste kilometerne til bilen uten dramatikk.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...