Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

lørdag 18. juli 2015

Langfossjøen

Rundt Langfossjøen

11,7 km



I dag tenkte jeg å utforske litt mer av Høland. Det er ingen hemmelighet, at hovedtyngden av turene mine legges til Aurskog-Bjørkelangen området, men det har jeg så smått begynt å gjøre noe med, hehe. Derfor kastes bikkjene i bilen, og kursen settes mot Momoen. Jeg har studert kartet for å få tips til hvor jeg kan gå, som jeg ikke har vært ennå, og Langfossjøen blir dagens turmål :)

Jeg tar av fra Hølandsveien mot KK import, og følger Thonsveien ett stykke innover. I krysset der hvor skilt markerer at det er Stangeskogene som eier veien, finnes en liten snuplass/parkering. Her setter jeg bilen, og følger veien videre til fots.




Etter ca 1 km langs grusveien, kommer jeg til ett veidele, og det står en stor gapahuk i veikanten. Sikkert til bruk for jegere. Det er ikke jaktsesong ennå, så jeg er nok trygg får jeg tro :) Veien rett frem er bommet, så jeg velger den.



Det går ennå 2 km før jeg ser vannet, og ikke er det Langfossjøen heller, men Røytjenn. Ett lite vann som går parallellt med veien. Dvs, det er vel veien som følger vannet vil jeg tro, vannet lå vel der først. Mye kratt og kjerr langs vannkanten gjør at vi bare går videre. Fritz vil nok gjerne prøve vanntemperaturen, men han får vente. Det går ikke så lange stunden, så kommer vi frem til Langfossjøen og bikkjene kan dyppe tærne. Samtidig har det begynt å regne i strie strømmer, så rasten blir ganske så kort. Det frister ikke å sette seg ned i dette været. Fritz ser anklagende på meg, men vi tusler videre.



Ikke lenge etterpå er det slutt på grusveien. En sti fortsetter innover skogen. Jeg vet at denne stien tar meg over til en annen grusvei, som i sin tur går ned mot Fosser og Løken. Det så jeg da jeg studerte kartet før turen. Jeg har jo bilen parkert langs Thonsveien, så jeg vil helst ikke ned til Løken for å gå langs Hølandsveien tilbake. Spørsmålet er bare om jeg kan krysse skogen ett eller annet sted fra den andre veien? Da har jeg fått en runde. som jo alltid er bra :)




Jeg velger å ta sjansen, har jo gps, så ett eller annet sted kan jeg sikkert krysse :)

Stien er bred og merket med sykkel-sti for Høland sykkel. Etter ca 300m på stien kommer jeg frem til en hytte, og vips så er jeg over på Tyrihjellveien.

Hittil på turen har jeg ikke møtt ett eneste menneske, og ikke sett en bil, men det endret seg fort. Hadde ikke gått langt på denne nye grusveien før jeg møter først en bil, så en til... Og rett etterpå møter jeg en ung jente gående i våte rideklær. "Nå har du gått glipp av mye action", sier hun, og jeg stopper spørrende. Det viser seg at rett før jeg ankommer, så har en hest falt uti ett lite tjern, og det måtte både brannvesen og hjelpemannskap til for å få den opp igjen.

Brannbilen har akkurat reist da jeg kommer, men ett titalls mennesker og hesten står på en snuplass. De venter på skyss fra bygda, så den slitne hesten som har tilbragt to timer i vannet skal slippe å gå helt hjem. Jeg stopper en liten stund og prater med hesteeierne, da det viser seg at dette er kjentfolk fra min tildligere arbeidsplass. Heldigvis gikk det bra med hesten, og den stakkars jenta som hadde lånt den. Bygdas store sønn, journalist Roger Ødegård hadde visst også vært på visitt (de lytter på politiradio, vettu...), så det kommer ett stykke i Romerikes Blad om hendelsen.

Foto: Roger Ødegård. Bilde fra Romerikes Blad

 Les om saken her.

Etter tips fra kjentmann, så ville jeg prøve å krysse skogen ved Aurekytetjennet. En lite myrpytt nesten ikke synlig fra veien. Da jeg studerte gps'n så jeg tydelig hvor bratt og kupert terrenget er. Det naturligste veivalget går gjennom ett skar, og med litt flaks skal jeg treffe på en liten kjerrevei som tar meg ned på den opprinnelige grusveien. Det er planen :)




Ikke alltid ting går helt etter planen, men jeg satte ut i skogen med friskt mot. Første 4-500 meterne går strålende, og jeg trasker i lett oppoverbakke i mosegrodd terreng. Jeg har Aurekytetjennet nede i skaret på venstre hånd. Men plutselig er det bråstopp, og jeg står på kanten av ett stup og ser ned 10-15m. Etter mye kludring får jeg lirket meg ned i skaret, og følger ett dyretråkk som tar meg ned til tjennet, langs vannet og opp i terrenget igjen. Bikkjene ser jeg meg nødt til å slippe løs, da terrenget er såpass bratt og skogen veldig tett.



Elg og rådyr vet som regel hvor det er best å gå, så jeg følger i tråkket deres. Jeg kommer meg stadig høyere i landskapet, samtidig som jeg holder meg til høyre for Sæterhøgda. Dyretråkket løser seg opp, og jeg befinner meg i ett trangt mørkt juv. Bikkjene er veldig urolige, og jeg merker at jeg sliter litt med å holde Plysj i nærheten. Han har høy nese og stresser litt rundt. Nesa veksler hurtig mellom overvær og bakkekontakt. Jeg ser for meg både bjørn og ulv, så jeg velger å klatre ut av juvet for å komme meg i mer åpent terreng. Jeg plystrer, og begge bikkjene følger meg opp den bratte skrenten. Vel oppe av juvet åpner landskapet seg, og skogen blir veltrimmet og lys. Jeg kobler Plysj, men lar schæfern gå løs.






Etter å ha konferert med gps'n setter jeg kurset mot den lille kjerreveien jeg ser på kartet. Terrenget er lett å gå i, men jeg velger å holde meg ganske høyt da det er minst tynnkvist og krattskog. Jeg følger en naturlig rute gjennom skogen. Plutselig, og uten at jeg merket det egentlig, så går jeg på tydelig sti. Først tenker jeg det er ett dyretråkk, men da jeg ser dekkmerker etter en tohjuling slår jeg det fra meg. Har ikke sett en elg på crosser ennå :)



Stien går ganske bratt nedover i terrenget, og jeg nøler litt. Retningen er feil, og jeg har ikke veldig lyst til å måtte gå opp igjen hvis det viser seg å ende feil ut. Etter å ha vurdert litt frem og tilbake, velger jeg allikevel å følge stien. Hvilket ikke var så dumt allikevel, hehe. Stien flater ut, og endrer retning. Så er jeg endelig på kjerreveien.




Kjerreveien treffer en grusvei, og etter ca 1 km kommer jeg ned i krysset ved gapahuken. Da er det bare å holde venstre, og traske den siste kilometeren tilbake til bilen. En fin tur, selv om terrenget til tider var litt i overkant bratt og kronglete. Og jammen ble det en runde av denne turen også :)




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...