Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

mandag 28. juli 2014

Rundtur i Jotunheimen - del 2

Glitterheim - Spiterstulen o. Glittertinden

17 km, 6,5 timer


I 2001 rundet Glitterheim 100 år, men egentlig er den mye eldre. Allerede under folkevandringstiden fant jegere seg ett krypinn under noen kampesteiner på nedsiden av dagens turisthytte. Med litt godvilje er det overnattingsplass for 4 personer. Det røyksvarte taket tyder på at mange har benyttet seg av helleren opp gjennom tidene.

På 1800-tallet bestemte noen jegere seg for å skaffe et mer passende nattlosji. Rundt 1880 sto en jaktbu i stein klar, men til det formålet fikk den ingen lang levetid. Allerede i 1888 kjøpte DNT bua for å bruke den som turisthytte, eller rettere sagt som losji for dem som skulle bygge turisthytte. 

Transporten av materialer og utstyr fra bygda og inn den lange Veodalen, samt byggingen av den nye hytta tok lang tid. Først i 1901 sto Glitterheim klar til å ta imot turister.



Glitterheim


Egentlig hadde jeg planlagt turen opp til Glittertind som en dagstur, for så å gå til Spiterstulen via Skautflye i morgen. Men da vi satt ved middagsbordet i går kveld, var det flere som hadde tenkt å gå ruta over Glittertind, og fortsette ned på vestsiden og videre derfra til Spiterstulen. Etter hva jeg forsto, var dette en ganske tung og tøff rute. Da måtte jo vi prøve det, hehe.

Da turen er estimert til å ta ca 9 timer u. pauser, ville jeg starte tidlig. Det er både bratt og langt, og jeg ville helst ikke ankomme Spiterstulen alt for sent. Så på slaget kl 9 sto vi klare på tunet. Med frisk mot satte vi i gang. Turen opp til Glittertind består stort sett av steinrøys. Større eller mindre steiner, hele veien, og jevn stigning. Det må selvsagt være oppoverbakke når man skal bestige Norges nest høyeste fjell - selv jeg skjønner det, men det er litt trøstesløst å vandre i slik ur som tilsynelatende ingen ende tar.






Vi var jo egentlig heldige denne sommeren, fordi det var rekord lite snø i fjellet. Det vil si at vi slapp å traske oppover på glatt bre, noe som er mest vanlig ved bestigning av Glittertinden. Nå var det bare en liten breflekk igjen over de siste 20 meterne på toppen. Nesten oppe ble vi møtt av en liten flokk reinsdyr, det er jo alltid morro. De løp rundt på de små snøflekkene som var igjen. Hva disse dyra gjorde på toppen av Tinden må man jo undres over. Her er det nemlig helt fritt for alt spiselig. Bare stein.




Vel oppe, vurderte jeg det slik at jeg ikke ville risikere liv og helse ved å prøve å klore meg opp de siste 20 meterne som bestod av bratt isdekket bre med frittfall ned i steinur. Det overlot jeg til ungdommen :) Så teknisk sett har jeg ikke vært helt på toppen av Glittertind - bare nesten... og det får jeg nok høre av reisefølge mitt... :)













Man tenker alltid at det mest slitsomme med fjellturer er å pese seg oppover endeløse bratte bakker, med tung sekk på ryggen. Svetten siler, og oksygenmangelen gjør seg gjeldene... Men den som har gått i fjellet med tung sekk vet at nedover fjellsider i steinur er mye værre. Da vi passerte Glittertindens høyeste punkt på 2465 moh, hadde vi 1365 høydemetere i nedoverbakke foran oss, da Spiterstulen ligger på ca 1100 moh.




Det første stykket nedover gikk greit, så ble det brattere og brattere. Det siste stykket ned i Steindalen var så bratt at vi delvis klatret og sklei nedover, samtidig som jeg måtte holde meg fast i fjellveggen underveis. Ikke spesielt morro, og utrolig slitsomt for knærne. Endelig nede i Steindalen tok vi oss en velfortjent pause. Primusen kom fram, og vips...varm kaffe ♥ Livet er herlig ♥

Da vi skulle igang igjen, kunne jeg smertelig konstantere at knærne mine ikke likte den behandlingen de fikk ned fra Tinden. Det var nesten umulig å bevege seg. Jeg klarte såvidt å reise meg opp. Sakte krøket jeg meg langs stien, som nå heldigvis gikk i ett flatt og frodig område. Langsomt gikk det seg til igjen, men jeg ble litt bekymret for om knærne ville holde turen ut... Nå vet jeg hvorfor Lars Monsen har ødelagt knærne ja...


Steindalen


Lenge var ikke Adam i paradis, eller Eva for den saks skyld. De siste 4 km fra Skautflye og ned i Visdalen var en laaaang nedoverbakke. Midtveis i fjellsiden var jeg ikke sikker på om jeg ville komme meg ned i det hele tatt. Løsningen ble, utrolig nok, å småløpe. Da fikk jeg en jevn gyngende gange, som tok bort mye av de harde støtene. Uansett, ned kom vi tilslutt. Merkelig nok så ender stien rett ut i bilveien, ca 1 km fra Spiterstulen. Vel framme viste GPS'n 8 timer og 31 min, hvor 2 av timene var pauser. Fornøyd med det.

Neste etappe, Spiterstulen til Leirvassbu kan du lese om her






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...