Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

lørdag 11. januar 2014

Sæterdalen

Tur til Asketjennet

6,2 km


Tittelen på dette innlegget burde egentlig vært: "For døve ører", hehe, for det skapet ett par stress situasjoner i dag å ha med seg en stokk døv hund på tur.

I dag ble det tur opp til Asketjenn, gjennom Sæterdalen. Dette er en tur jeg bare har gått ett par ganger tidligere, og noe av grunnen til det er at det er en "frem-og-tilbake" tur, og derfor ikke spesiellt spennende, samt at det er ett eller annet med denne dalen, den fremstår som mørk og dyster.

Om det er terrenget, med bratte steinurer, eller den tette vegetasjonen som liksom knuger over meg, vet jeg ikke, men turen har aldri appelert til meg. Sånn er det vel bare med enkelte turer.



Men i dag falt valget på denne dalen, og sønnen min skulle være med. På grunn av snøfall er det litt mer begrenset hvor man kan gå, dessuten hadde vi jo denne pensjonisten i pels på besøk, så vi fikk begrense de mest krevende turene.

Turen opp går på grusvei, og noe kjerrevei. Bilen parkerte vi på utsiden av bommen. Veien går nesten snorrett gjennom dalen, og det er svakt oppover hele turen.



Turen opp går på grusvei, og noe kjerrevei. Bilen parkerte vi på utsiden av bommen. Veien går nesten snorrett gjennom dalen, og det er svakt oppover hele turen.

Etter ca 2,5 km er det slutt på veien, og kjerreveien overtar. Terrenget flater ut, og skogen blir tettere.





De siste meterne ned til vannet er sti, men det er veldig selvforklarende når man står der. Kjerreveien slutter brått, hehe, men da er vannet i sikte.





Den første angstfylte episoden inntraff i det vi var fremme ved vannet. Den lille ulldotten av en sheltie stormet ut på isen, og løp frydefullt utover. Han synes nok det flate vannet var langt å foretrekke fremfor det kronglete terrenget. Problemet var jo at etter det siste mildværet som tok all isen, hadde det vært kaldt i ca ett døgn og isen var kanskje 2 mm tykk!! På bildet kan man tydelig se randsonen etter det siste mildværet.

Utpå der løp bikkja. Og vi ropte. Og vi skrek. Men han hørte jo ikke, og sto litt forvirret å skakket på hodet. Det tok noen sekunder som nesten ga meg hjerteinfarkt, før jeg kom på grunnregel nr 1 i innkalling. Løp bort fra hunden. Så vi snudde, og forsvant ut av syne. Det gjorde susen, heldigvis. Immick kom stormende, like tørr. Situasjonen reddet. Da var det på med bånd på den døve.







Med langsomt fallende puls spurte jeg Kevin; hva skulle vi gjort hvis isen ga etter? Han hadde jo aldri klart å komme seg opp på egenhånd! Jeg hadde hoppet etter, sa gutten like rolig. Jaja... vi hadde det jo det, men det er 2 meter dypt der.... og kaldt!! Huhu....

Langsomt ga skrekken seg, og vi begynte på hjemturen.



Vi hadde ikke før sluppet løs Immick igjen, før vi plutselig fikk besøk av en omstreifende elghund. En spenstig ung frøken som gamlingen øyeblikkelig la sin elsk på. Så da hun, etter å ha hilst høflig på alle oss i selskapet, trasket videre foran oss, satte Immick etter. Igjen ble det forsøkt med roping, plystring, skriking.Til ingen nytte.

Da paret hadde kommet ca 2-300 meter foran oss, skjønte vi at Immick var helt i sin egen verden. Det hjalp jo ikke å benytte trikset som berget oss forrige gang; å løpe i motsatt retning, der han småløp med nesa godt plantet i haleregionen på elghundfrøkna. Han ofret jo ikke oss så mye som ett blikk. Hun på sin side, enset han knapt, men travet i fin stil videre.




Vi kikket på hverandre. Så begynte Kevin å løpe etter. Han spurtet etter dem, men det gjorde jo at elghunden økte farten. Normalt sett klarer man ikke ta igjen en hund som løper, men heldigvis bestemte elghunden seg for å forlate veien, og satte inn i skogen. Der ble Immick så forsinket av krattet som satte seg fast i pelsen hans at Kevin fikk kaste seg over ham i ett svalestup!




Huff, angstanfall nr 2 på kort tid. Nå var friheten til den døve ihvertfall slutt. Båndhund resten av turen.




Hvis noen, på tross av mine dystre utsikter, vil forsøke seg opp til vannet, så er det en veldig lettgått tur. 
Jeg legger ihvertfall ut sporloggen :)




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...