Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

Ett hundeliv


Jeg har alltid hatt hund. Helt fra jeg var 10 år gammel, og ble dratt inn i hunderkjører miljøet i Bærumsmarka, har hund vært en stor del av livet mitt. Fra jeg fylte 15 år var jeg dreven hundekjører, og aktiv i Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors. Hver helg hele vinterhalvåret var jeg utplassert med radiokontakt på en turisthytte i Bærumsmarka/Krokskogen. Klar til å rykke ut med hundespannet på minutters varsel for å plukke opp en uheldig skiløper med brekt bein, eller en forvirret pensjonist som hadde glemt hvor han skulle, og hvor han kom fra...

Sommerhalvåret ble viet til HC-kjøring. Da stilte vi i trekkhundklubben opp, med hundespann og vogner, for å kjøre funksjonshemmede ut på tur i skog og mark. Tidene forandret seg, snøskutere tok over for hundespannene på vinteren, Bærum kommune hadde ikke råd til å sende brukere på tur, og jeg ble "voksen" og flyttet ut av Bærum.




Fikk min første "innehund" i 1998. Omplassert gjennom en tidligere arbeidskollega. "Flaskekosten" var en hyper border collie blanding, med mer enn bare ett snev av ADHD. De tidligere eierne orket ikke ha henne, og det tok vel ikke mange dagene før jeg skjønte hvorfor.... 

Hun var mer som en blanding mellom ilder og hamster. Hun stjal alt hun kom over, hun var en utbryterdronning av dimensjoner og hun krabbet gjerne inn på de mest utilgjengelige steder, bare for å ikke komme ut igjen. Heldigvis bodde vi på gård, langt unna folkeskikken. 


Flaskekosten



Hun kjørte seg fast i ett dreneringsrør under en grusvei - da måtte gravemaskin tilkalles, og veien måtte graves opp for å få ut hunden. Hun krabbet inn gjennom en lufteventil i grunnmuren på ett gammelt uthus. Hvorpå vi måtte demontere deler av steinmuren under huset for å få henne ut. Hun falt ned i en gammel uttørket brønn, slik at naboens sønn (som var liten nok) måtte heises ned for å hekte en krok i selen hennes. Hun klatret opp på høyloftet i en forlatt låve. Låven var i så falleferdig stand at ingen turte klatre opp etter henne. Løsningen var å hente inn en kran (!) Tror nok han vi leide hus av den gangen pustet lettet ut da jeg annonserte at vi skulle flytte.


Astor


Flyttet til Aurskog i 2000. Da hadde jeg bare en polarhund igjen av hundespannet mitt, malamuteblandingen Astor... og Flaskekosten. I  2004 kjøpte jeg og samboeren hus på Søndre Mangen - med ferdige hundegårder. Planen var å bygge opp igjen ett hundespann. Slik ble det derimot ikke, da hundekjøring langt på vei er en livstil.  Fulltidsjobb, barn og andre forpliktelser la en effektiv demper på den interessen. Men ikke ønsket om en ny hund.

Drømmen var amerikansk akita eller alaskan malamute. Jeg ville ha en stor hund. En hund jeg kunne bruke. En hund som kunne bære kløv på fjellturer, og som egnet seg til trekkhund. En hund som kunne være med  på tur i all slags terreng, og i all slags vær og føreforhold. Ikke en jeg måtte kle på hvis gradestokken krabbet ned mot nullpunktet. Samtidig likte jeg tanken på at hunden kunne gå løs, der egner ikke huskyen seg særlig godt.


Fritz, 6mnd


Jakten begynte på Finn. I ukesvis lette jeg gjennom annonser uten å finne akkurat den hunden jeg ville ha. Jeg kontaktet raseklubbene og jeg leste aviser... Helt tilfeldig så jeg en annonse på finn.no om en 6mnd gml schæferhund. Bildet i annonsen visste en hund, som løp mot fotografen, med ett helt sinnsykt uttrykk i fjeset. Det var noe helt spesiellt med den hunden. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt meg schæferhund. 

Nå følte jeg at jeg var på ukjent grunn. Trening av trekkhunder vet jeg masse om, men lydighet... nei, det har vært helt ukjent. I hundekjørermiljøet driver man ikke med lydighetstrening. Basta. Nå vet vel jeg like godt som noen, at skal man ha noe håp om å lære, må man begynne ett sted. Og min start om man kan si det slik, var grunnkurs lydighet i Trysil. Jeg hadde aldri gått ett lydighetskurs i hele mitt liv, så etter anbefaling fra oppdretter meldte jeg meg på 1 uke hos Nordenstam Hundeskole. Og det ble ett uforglemmelig opphold på mange måter. På godt og vondt. Nordenstam sjøl er en legende innen hundesport, og tidligere hundekjører. Mye kan sikkert sies om den mannen, men engasjerende er han ihverfall. Instruksen var klar allerede første kvelden; kjetting halsbånd er obligatorisk, og pølsebiter er forbudt!




Nok om det. Etter fullført grunnkurs skulle hunden kunne gå på plass, sitt, bli sittende, dekk, bli liggende, innkalling og mye mer. Jeg vet ikke om Fritz fikk med seg det som sto i kursbeskrivelsen, men det han lærte i Trysil, det glemte han så fort vi parkerte bilen hjemme. 

Pølsebiter eller ikke, skjebnen ville det slik at Aurskog-Høland Hundeklubb, som jeg var ærbødig medlem av, skulle arrangere lydighetskurs for valper og unghunder samme våren. Vi meldte oss på vi, for å gjøre ett nytt forsøk. Litt blandede forventninger må jeg innrømme, da vi første kvelden fikk strenge instrukser; strupe halsbånd er forbudt, og lommene skal være sprengfulle av de lekreste godbiter. Jo bedre snacks - jo villigere hund. 

Er det noe rart at en stakkars x-hundekjører blir forvirra..?




Greit å innse sin begrensning - noen lydighetsstjerne blir det aldri ut av Fritz. Men vi koser oss sammen. Det blir nok mest turer på oss, lydigheten får vi ta som den kommer. Hundekjørerkarrieren er  lagt på hylla. Vi har flyttet ned i siviliserte strøk, og Fritz kommer til å være forsøkskanin for alle mine treningsteorier, både med og uten strup, også i fremtiden.  

Heldigvis er han overbærende...

I 2015 fikk jeg igjen en alaskan malamute, og ringen er på en måte sluttet, hehe. Alle gamle hundekjørerferdigheter er atter en gang børstet støv av, og Plysj blir min nye trekkhund. Da han er utehund, fikk jeg også tak i en malamute tispe, så de har selskap i hverandre. Dessuten får jeg mye mer trekkraft, hehe...





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...