Arons hule
8 kmJa, hvem var Aron?
Vel, sagnet forteller at hulen en gang ble brukt som skjulested av Røver-Aron, som hadde rømt fra Norrland i Sverige i 1697. Foruten å stjele dyrene til lokalbefolkningen, bortførte han også ei jente kalt Lisbet Jaraldstorpet, som han holdt fanget i hulen.
Etter over 6 mnd fangenskap, klarte hun tilslutt å rømme da hun oppdaget to jegere. Røver-Aron kom løpende etter henne og ble skutt av jegerne. Liket ble senket i Stubbekjølen.
St.Hans året etter, fødte Lisbet ett barn. Barnet ble holdt skjult, da det visstnok lignet mer ett dyr enn ett menneske. Om natten, to dager etter at barnet ble født, strøk Lisbet til skogs med barnet bundet fast på ryggen. Hun kom tilbake alene. Det eneste beviset etter ungen, var en igjenfylt bergrevne opp i Kroksjøberget. Denne revnen i fjellveggen bærer den dag i dag navnet Bånknatten.
Det er flere veier som leder til målet som regel, og Arons hule er ikke noe unntak. Jeg velger den minst vanlige ruta - den som starter på parkeringa på Speismark. Nå må jeg jo innrømme at baktanken ved det, var at jeg kanskje ikke møtte sååå mange turgåere. Men det må jeg si - rene motorveien jo... På den korte turen langs vannet, en snau km, så møtte jeg 7-8 mennesker, og 3 hunder! Nå vet ikke jeg hva som er vanlig antall vandrere på denne turen, men faktum at det var søndag og sol må vel ta noe av skylden...
Turen begynner flatt på grusvei. Etter ca 1,5 km kommer man til det idylliske Opptjennet. Veien går langs vannet til enden. Der begynner sti.
Har det regnet mye, vil nok stien være ganske våt, da den går langs en myr. I mitt tilfelle, etter den tørreste sommeren i manns minne, er det ikke noe problem å bruke lave tursko for å si det sånn... Etter 4 km er vi fremme.
Fra denne kanten er hulen dårlig markert, men man kan nesten ikke unngå å se den hvis man kikker litt opp i fjellet. Den ligger høyt, og huleinngangen er ganske liten...
Hvis man vil ta en tur inn, må man regne med å bli møkkete. Inngangen er så lav, at man må nesten krype på magen for å komme inn. I tillegg er bakken dekket av ett fint jordstøv, som setter seg godt i klærne. Etter at disse hindringene er ignorert, så er hulen ganske stor innvendig. Man kan stå oppreist, men allikevel er det trist å tenke på at noen faktisk har bodd i hulen i flere måneder - skal man tro sagnet da... og det gjør vi jo....
Fortsetter vi på stien forbi hulen, kommer vi til vannet Stubbekjølen. der er det satt opp gapahuk og benker. Ett perfekt sted å ta en kaffekopp, eller to, før vi går samme veien tilbake til bilen.
Når vi sitter der oppi høyden og ser ned på det idylliske vannet under oss... da går tankene til Aron som ligger der på bunnen.... Kanskje ikke det perfelte sted for overnatting, hehe
God tur!
