Med utgangspunkt Balterudåsen

Svensjø-runden

10,7 km

---

Vinter og snø. Ikke alltid like lett å finne turer som egner seg å gå når det er vinter. Nå må det jo sies at denne vinteren er langt fra normal med hensyn til snømengde. Det gjør det jo selvsagt litt lettere at det ikke er kommet to meter snø, hehe.

I dag velger jeg å gå en runde på grusvei. Vanligvis foretrekker jeg bilfrie veier og skogsterreng, men nå som det er snø på bakken begrenser mulighetene seg betraktelig. Da er jeg mer avhengig av grusveier og skogsbilveier som brøytes. Og det tilsier som regel biltrafikk.... om enn i varierende grad.

Jeg kaller turen Svensjø-runden, men egentlig er den mye mer omfattende enn som så, hehe. Svensjøen er ett lite vann, og meg bekjent går det ikke sti eller vei rundt vannet. Men velger man en litt videre omkrets på runden, så er det fullt mulig. Ett lite usikkerhetsmoment er det allikevel. Mellom småbrukene Svensjøen og Sørli er veien bommet. Dette er en dårlig kjerrevei. Det er den delen av veien som går langs vannet. Jeg aner ikke om denne veistubben på ca 2 kilometer er brøytet. Uansett er det ikke kommet så masse snø, så jeg velger å ta sjansen.

Svensjø

Ved å gå en runde, spiller det jo ingen rolle hvor du begynner turen. Det er bare å finne ett egnet sted å sette igjen bilen. Valget i dag falt på Balterudåsen. På toppen faktisk. Og fordi jeg ønsker å gå runden med klokken, begynner vi å gå nedover mot Borstad krysset. Her tar vi til høyre, og følger veien helt fram til småbruket Svensjøen. Kjerreveien forbi vannet var ikke brøytet, noe jeg regnet med, men på grunn av lite snø var det ikke noe problem å ta seg frem. Det er ganske bratt stigning opp i Delingsdalen, og tilsvarende bratt nedover på Ulviksjø-siden. Jeg ble god og svett på ryggen der jeg kavet meg fram i snøen.

Kjerreveien ender ut i bilvei, ved Sørli. I krysset her tar vi igjen mot høyre, og følger Ulviksjø-veien fram til Svensjø bru. Her velger vi veien som går rett fram mot Balterud, og åsen der vi satte bilen.

En helt grei runde, som går endel på bilvei. Nå er jo ikke disse veiene av de mest trafikk belastede, men man må regne med å møte en bil eller to, spesielt da man går langs veien fra Ulviksjøen. Jeg møtte faktisk ingen denne dagen, men det er kanskje mindre trafikk på søndager.

Legger også ut sporloggen her hvis noen føler seg inspirert til å ta en tur ut :)

Sæterdalen

Tur til Asketjennet

6,2 km

---

Tittelen på dette innlegget burde egentlig vært: "For døve ører", hehe, for det skapet ett par stress situasjoner i dag å ha med seg en stokk døv hund på tur.

I dag ble det tur opp til Asketjenn, gjennom Sæterdalen. Dette er en tur jeg bare har gått ett par ganger tidligere, og noe av grunnen til det er at det er en "frem-og-tilbake" tur, og derfor ikke spesiellt spennende, samt at det er ett eller annet med denne dalen, den fremstår som mørk og dyster.

Om det er terrenget, med bratte steinurer, eller den tette vegetasjonen som liksom knuger over meg, vet jeg ikke, men turen har aldri appelert til meg. Sånn er det vel bare med enkelte turer.

Men i dag falt valget på denne dalen, og sønnen min skulle være med. På grunn av snøfall er det litt mer begrenset hvor man kan gå, dessuten hadde vi jo denne pensjonisten i pels på besøk, så vi fikk begrense de mest krevende turene.

Turen opp går på grusvei, og noe kjerrevei. Bilen parkerte vi på utsiden av bommen. Veien går nesten snorrett gjennom dalen, og det er svakt oppover hele turen.

Turen opp går på grusvei, og noe kjerrevei. Bilen parkerte vi på utsiden av bommen. Veien går nesten snorrett gjennom dalen, og det er svakt oppover hele turen.

Etter ca 2,5 km er det slutt på veien, og kjerreveien overtar. Terrenget flater ut, og skogen blir tettere.

De siste meterne ned til vannet er sti, men det er veldig selvforklarende når man står der. Kjerreveien slutter brått, hehe, men da er vannet i sikte.

Den første angstfylte episoden inntraff i det vi var fremme ved vannet. Den lille ulldotten av en sheltie stormet ut på isen, og løp frydefullt utover. Han synes nok det flate vannet var langt å foretrekke fremfor det kronglete terrenget. Problemet var jo at etter det siste mildværet som tok all isen, hadde det vært kaldt i ca ett døgn og isen var kanskje 2 mm tykk!! På bildet kan man tydelig se randsonen etter det siste mildværet.

Utpå der løp bikkja. Og vi ropte. Og vi skrek. Men han hørte jo ikke, og sto litt forvirret å skakket på hodet. Det tok noen sekunder som nesten ga meg hjerteinfarkt, før jeg kom på grunnregel nr 1 i innkalling. Løp bort fra hunden. Så vi snudde, og forsvant ut av syne. Det gjorde susen, heldigvis. Immick kom stormende, like tørr. Situasjonen reddet. Da var det på med bånd på den døve.

Med langsomt fallende puls spurte jeg Kevin; hva skulle vi gjort hvis isen ga etter? Han hadde jo aldri klart å komme seg opp på egenhånd! Jeg hadde hoppet etter, sa gutten like rolig. Jaja... vi hadde det jo det, men det er 2 meter dypt der.... og kaldt!! Huhu....

Langsomt ga skrekken seg, og vi begynte på hjemturen.

Vi hadde ikke før sluppet løs Immick igjen, før vi plutselig fikk besøk av en omstreifende elghund. En spenstig ung frøken som gamlingen øyeblikkelig la sin elsk på. Så da hun, etter å ha hilst høflig på alle oss i selskapet, trasket videre foran oss, satte Immick etter. Igjen ble det forsøkt med roping, plystring, skriking.Til ingen nytte.

Da paret hadde kommet ca 2-300 meter foran oss, skjønte vi at Immick var helt i sin egen verden. Det hjalp jo ikke å benytte trikset som berget oss forrige gang; å løpe i motsatt retning, der han småløp med nesa godt plantet i haleregionen på elghundfrøkna. Han ofret jo ikke oss så mye som ett blikk. Hun på sin side, enset han knapt, men travet i fin stil videre.

Vi kikket på hverandre. Så begynte Kevin å løpe etter. Han spurtet etter dem, men det gjorde jo at elghunden økte farten. Normalt sett klarer man ikke ta igjen en hund som løper, men heldigvis bestemte elghunden seg for å forlate veien, og satte inn i skogen. Der ble Immick så forsinket av krattet som satte seg fast i pelsen hans at Kevin fikk kaste seg over ham i ett svalestup!

Huff, angstanfall nr 2 på kort tid. Nå var friheten til den døve ihvertfall slutt. Båndhund resten av turen.

Hvis noen, på tross av mine dystre utsikter, vil forsøke seg opp til vannet, så er det en veldig lettgått tur. 

Jeg legger ihvertfall ut sporloggen :)

Breidsjøen

Stavtjenn - Breidsjøen

8,6 km

---

Turen inn til Breidsjøen er en av de turene jeg gikk endel da jeg bodde på Søndre Mangen, men som ble mindre interessante å gå etter at jeg oppdaget alle viltkameraene. En ting er at du vet det står ett kamera der, en annen ting blir det når dette kameraet hele tiden bytter plassering. Da vet du aldri hvor det dukker opp, og man blir gående å studere furuleggene fremfor å nyte naturen...

Breidsjøen er en "frem-og-tilbake" tur, noe som er greit en gang i blant, men blir kjedelig i lengden. Rundturer er mye mer interessant og givende, og fremmes så sant jeg ser mulighetene.

Turen inn til Breidsjøen starter jeg ved Stavtjenn, øverst i bakkene inn til Søndre Mangen. Stavtjenn er utgangspunkt for flere av mine turer, bla Rossheia runden.

Turen går på grusvei, men veien er bommet, og stengt for ordinær biltrafikk. I ukene elgjakta pågår vil jeg ikke anbefale denne turen, da jeg ved flere anledninger nesten har blitt nedkjørt av en kolonne av elgjegere i bil, som sikkert har en drøm om å kappkjøre med rallysjåfør Petter Solberg. Ihvertfall går det unna på en slik måte at en stakkars turgåer har måttet kaste seg ut i grøfta, og takket sin skaper for at hun har god kontroll på hunden.

Breidsjøen er ett stort vann, med endel hytter beliggende i strandsonen. Det er som med resten av Søndre Mangen relativt lite stier i området, men rett før "veisende", går det en sti ned til vannet, i en vik med det passende navnet Vintervika. Her er det bygget opp en bålplass.

Her måtte jo min bade-gale schæfer få utløp for sin "dille", kan du jo kalle det, og han brydde seg ikke om at det var ca 2 grader i vannet...

Hadde jeg hatt bedre tid i dag, hadde jeg nok tatt med meg kaffe, og satt meg ned her ved bålplassen. Det er faktisk en veldig koselig plass. I sommerlige temperaturer kan man også bade her (hvis man da ikke er badehund)

Etter badeseansen fortsatte vi ut på veien igjen, og fulgte denne de siste 2-300m til den stopper i vannkanten. Her ligger det en hytte, så dette er sikkert en privat tomt. I dag var det derimot ingen her, så vi våget oss ned til vannkanten for å ta noen bilder.

Fem minutter senere snudde vi, og satte kursen tilbake.
Ta gjerne turen, sporloggen finner du her:

Busåssetra i regn og tåke

Busås

9 km

---

Selv om vi skriver 3. januar, så er det ikke akkurat vinter. Ingen snø, 5 grader og regn... Det at snøen uteblir gjør meg ikke søvnløs må jeg innrømme. Det gjør det nemlig mye lettere når jeg legger ut på tur.

Vi har for tiden en pensjonist innlosjert hos oss, og han må jo også være med på tur. Han skal bo hos oss en måneds tid, mens "foreldrene" er på ferie i fjerne himmelstrøk. Dette er en hund selvsagt, hvis noen lurte, hehe.

Immick

Immick en 15 år gammel shetland sheepdog, eid av mine foreldre. Det er mye lyd i slike småtasser har jeg oppdaget, i forhold til min schäfer som er helt tyst. Selv schæfern skvetter til når tassen gauler ut i tide og utide. Mest sistnevnet...

Nok om det.

Turen i dag går noe på grusvei, og noe på sti. Veien innover er bommet, noe som er en fordel med hensyn til at det begrenser biltrafikken en god del. Busåssetra kan man angripe fra to kanter, og man kan gjøre en runde ut av turen. Man kan velge å gå opp fra Kvisla (østsiden), eller fra Foss (vestsiden). Skal man gå en runde innebærer det ca 4km langs Nord Mangenveien, noe jeg ikke ønsker med to hunder som må holdes i bånd. Den blir en annen dag.

I dag velger jeg å gå slik at jeg kommer opp på Busåsen fra vest. Bilen parkerte jeg utenfor bommen ved veien som går fra Nord Mangenveien og over til Ulviksjøen.

Etter ca 1 km kommer man til første krysset. Her følger vi bare veien rett fram.

På veien innover passerer vi småbruket Dalen. Ca 200 meter etter Dalen deler veien seg igjen. Holder man her til venstre kommer man over til Ulviksjøen. Vi tar til høyre, og her begynner en jevn stigning. Etterhvert som vi kom høyere i terrenget lå det faktisk litt snø på bakken.

Dalen

Grusveien ender i en snuplass, men vi fortsetter rett fram på en traktor sti. 

Schäfer og shetland sheepdog på tur :)

Plutselig er det slutt på traktorstien, og vi står i ett stikryss. Her har man tre alternativ, vi tar skarpt til høyre. Dette er også den tydeligste stien. Nå begynner det å gå ganske bratt oppover.

Når vi nærmer oss toppen av Busåsen begynner det selvsagt å regne. Noe som gjør at tåka ligger som ett teppe over setra da vi endelig kommer fram. Den forlatte setra ser faktisk ganske skummel ut, og jeg konstanterer det er mye koseligere her opp på sommeren, og i sollys, hehe....

Været gjør også sitt til at jeg beslutter å gå ned igjen etter bare en kort pause. 

Legger selvsagt ut sporloggen for de som ønsker å gå denne turen selv.