Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

onsdag 30. oktober 2013

Festningsåsen


Rundtur, Store Langsjø - Festningsåsen

5,8 km

Turen i dag går over både asfalt, grusvei, kjerrevei, merket sti og umerket sti, dessuten kommer du ned til ett vann, og du unngår store bilveier... Ikke værst for en tur som er under 6 km lang. I tillegg er det en runde-tur, så den er egentlig helt genial som en sånn "før jobb tur" (i mitt tilfelle), eller en tur før/etter middag :)

Bilen parkerte jeg i T-krysset mellom søndre og nordre Bernhus, i Bjørkelangen (59.87375N 11.57117Ø). Grusveien jeg begynte å gå på er bommet, og uten biltrafikk til vanlig. Nå driver de riktignok å tar ut tømmer, og lager veier oppi åsen der, så anleggstrafikk kan forekomme. Planen er nok å bygge ut hele åsen er jeg redd...


Ny vei innover åsen
I enden av grusveien er det en snuplass, men stien fortsette rett frem gjennom skogen. Stien er ikke merket, men tydelig å se. Det var en kjerrevei for noen år siden, men er i ferd med å gro igjen... Stien går gjennom det som kalles Djupdalen, og tar oss rett ned til Store Langsjø.





Det er veldig lite vann i Store Langsjø nå, så det blir nesten litt surrealistisk å se strandsonen. Gamle avhogde trær og stubber stikker opp som hvite skjeletter overalt...



En fordel er jo at man kan gå tørrskodd ut til øya :)



Etter at Fritz har fått sitt obligatoriske bad, han bryr seg ikke om at vanntemperaturen er max 5C, så gikk vi videre. Det vil si, vi må gå litt tilbake på stien der vi kom fra. Etter ca 2-300 m kommer vi til ett sti-kryss. Vi tar nå opp til høyre. Stien går ganske bratt oppover ett stykke, før den flater seg ut. Den er tydelig å se gjennom den åpne skogen. Stien møter en ride-sti (flislagt) etter en stund, og vi kan velge å ta ride-stien som går over til grusvei, eller vi kan fortsette til høyre, og gå på sti. Jeg velger alltid sistnevnte. Jeg foretrekker sti fremfor grusvei hvis det er mulig :)


Vi slipper selvsagt ikke unna, så denne stien ender også opp på grusveien tilslutt. Nede på veien, tar vi til venstre. Etter ca 100m møter vi ride-stien igjen, der den tar av fra grusveien og brått inn til høyre. Nå følger vi ride-stien, bare noen meter, til den kommer ut midt i byggefeltet i Festningsåsen.

Nå følger vi fortauet nedover til første veikryss. Der tar vi inn til venstre, og etter bare noen meter tar vi brått til høyre igjen... ned en bratt grus-sti. Den tar oss rett ned på gangveien.


Da er det bare å tusle nedover :) Den asfalterte gangveien går ned til Bjørkelangen sentrum, ved idrettsplassen. Men vi tar av fra asfalten, og følger grusveien som går ned til venstre ved sivilforsvarsleiren.

Gamle sivilforsvarsleiren


Nå er det bare å følge denne grusveien de siste 100-meterne, og bilen er i sikte :)


Takk for turen :)
Gps loggen finner du under:


View Rundtur, Langsjø - Festningsåsen by Raggdog on Breadcrumbs

Powered by Breadcrumbs: manage, edit and share GPS tracks for free.


lørdag 26. oktober 2013

Død og maggot

Storgardsmyr

6,6 km

I dag hadde jeg en skikkelig ekkel opplevelse.

Turen begynte bra, jeg hadde bestemt meg for å følge en grusvei jeg ikke har gått før... Det er alltid spennende. Noen ganger oppdager jeg kjempe fine ny steder, og andre ganger så blir det med den ene turen. Men da har jeg ihvertfall gått der, hehe.

Dette er en sidevei til Hauger-veien, som går opp fra Ovlien på Nord Mangen. I følge kartet så passerer den to vann, det ene er ganske stort, og ender opp på en snuplass ved Storgardsmyrene.


Da jeg og bikkja begynte turen, fant jeg fort ut at det første vannet, Svartputten, det var ikke synlig fra veien. Men det hadde jo ingen betydning. Det største vannet, Steintjenn, passerte vi på kloss hold. Ikke mye til badevann for Fritz, da det var masse kratt og døde trær i vannkanten.


Vi passerte vannet uten at Fritz gjorde noe forsøk på å bade. Like greit, da det ikke akkurat er sommer temperaturer i vannet nå. Grusveien var en koselig vei, som tydeligvis ikke var så mye i bruk. Den hadde oppkjørte hjulspor, med gress i midten :)


Etter vannet, gikk veien stort sett oppover. Jeg gikk som jeg ofte gjør, helt i egen verden. Fritz han holder seg alltid i nærheten, og går sjelden noe sted på egenhånd. Plutselig oppdaget jeg at bikkja er borte. Brått ble jeg litt usikker på hvor lenge han hadde vært borte, for jeg kan ikke huske å ha sett ham på en liten stund... 

Jeg roper, og venter noen sekunder. Ikke en lyd å høre. Jeg plystrer.... høyt. Da ser jeg ham komme i full fart nedover veien. Han ser våt ut, så jeg regner automatisk med at han har funnet ett vannhull å bade i :) Han er vel ca 50 m unna meg, da jeg kjenner lukta. Det lukter som ingenting annet jeg har kjent. Den første tanken som slår meg er; Herregud, er det noen som har dødd her oppe!

Da han kommer nærmere ser det ut som han har rullet seg i sand, eller grus. Jeg kaller ham inn til meg, og griper tak i halsbåndet hans for å undersøke nærmere. Da ser jeg at det lever! Pelsen hans er full av hvite maggot, eller larver store som riskorn. Så mange at det ser ut som om han er dekket av sand. Jeg skriker ut, og bråslipper bikkja. Brått ble det veldig viktig å få litt avstand mellom oss! 

Jeg blir stående litt rådvill noen sekunder. Hva gjør jeg nå? Han må bade, det er klart, men hva er det han her rullet seg i. Hva i all verden har skjedd her oppe...? Jeg blir dratt mellom ett desperat ønske om å få fjernet liklukta fra hunden min, og det å finne kilden til stanken. 

Nysgjerrigheten seirer, selvsagt, og vi fortsetter opp bakken. Litt forsiktig må jeg innrømme, da jeg ikke aner hva som befinner seg rundt neste sving. Stanken fra bikkja er helt overveldende. Så sterk at jeg faktisk vurderer å snu, slik at jeg får badet av ham larvene. 

Omsider er vi på toppen, og en liten hytte kommer til syne. Brått blir jeg litt usikker... hva om det er døde mennesker her? Jeg nesten sniker meg frem, ser sikkert skikkelig dustete ut :) Lukta kommer med vinden. Det tar ikke lang tid før jeg har lokalisert kilden. Nesten lettet ser jeg haugen med dyrekadavere ligge i kanten på myra. Vannet som har samlet seg i dammer rundt dem, er fulle av larver... Nå vet jeg hvor schæfer'n har kost seg. 



Nærmere undersøkelse viser at denne kadaver plassen har nok vært i bruk flere år. Mye skjeletter rundt om, i tillegg til mer eller mindre ferske dyrerester... Mest elg ser det ut som. Utrolig ekkelt.

Jeg har fått stilt nysgjerrigheta, så da er det bare en ting til på agendaen. Ned til vannet! Om han vil bade der eller ikke er urelevant.


Veien ned til vannet ble plutselig fryktelig lang. Jeg kan ikke huske at vi gikk så langt... Når vi endelig kom oss ned til vannet, har tåka kommet sigende. Noe som nesten gir hele området en trolsk spooky stemning. Ble ikke noe koseligere av den grunn kan jeg fortelle.




Enten måtte schæfern bade, eller så måtte vi gå hjem. For den hunden kom ikke inn i min bil! Og med tanke på hvor langt det er å gå fra Ovlien til Aursmoen, så var det bare å sette i gang. 

Den vanligvis badevillige hunden, var ikke det spor lysten på å bade, så jeg begynte å kaste pinner uti vannet. Da hev han seg uti med iver og lyst. Under normale forhold kaster jeg aldri pinner når bunnforholdene er så usikre som her. Fordi det ligger endel trær og busker under vann, er det alltid en fare for at han treffer noe når han hopper ut som nå. Men dette var desperate tider, som krevde desperate tilltak. Jeg prøvde å kaste så langt ut jeg kunne, slik at han skulle få en skikkelig svømmetur mellom hvert pinnekast. Allikevel tok det sikkert 15 runder før han var tilsynelatende fri for maggot. Da var schæfer'n sliten stakkars.

Vel nede ved bilen inspiserte jeg pelsen hans igjen. Jeg kunne ikke finne noen flere larver, heldigvis, men etter at jeg hadde satt ham i bilen kjente jeg godt lukta. Han måtte i dusjen når vi kom hjem, det var det ingen tvil om.

Legger ut sporloggen, bare slik at andre kan unngå å havne i samme myrhull... Jeg skal ihvertfall ikke dit noe mer. 




View Storgardsmyr by Raggdog on Breadcrumbs

Powered by Breadcrumbs: manage, edit and share GPS tracks for free.


søndag 13. oktober 2013

På tur i gamle trakter

Brunkollen - Haslumseter kpl - Vensåsseter

14 km

Søndag, strålende sol fra skyfri himmel og høstklar luft!
I dag skulle vi på ny friste sjebnen med en tur i de mer sentrale strøk enn hva schæfern er vant med. Bærumsmarka.

I min ungdom som aktiv hundekjører var jeg nesten daglig å finne i disse skogene. Sommerstid med telt og sovepose, og vinterstid med slede og hundespann. Vi satt ambulansevakt for Norsk Folkehjelp på hytter rundt om på Krokskogen og i Bærumsmarka, og ventet med hundespannet klart, for å plukke opp uheldige skiløpere som hadde skadet seg, eller trengte hjelp på en eller annen måte. Ble ikke mange utrykningene på oss, men var sosialt og ga penger i klubbkassa. Hytter som Brunkollen i Bærumsmarka og Løvlia på Krokskogen var faste "vaktposter".

I dag skulle sønnen min på 16 år få være med å oppleve disse skogene. Jeg gledet meg som en unge, mens K var litt mer behersket kan du si... hehe. Vet ikke hva han forventet seg, men bare han hører Bærum så ser han for seg fine tilrettelagte stier, og strigla grusvei tror jeg.

Må si jeg var litt skeptisk selv da vi ankom Burudvann parkeringsplass, og oppdaget det var nesten umulig å få plass. Det var folk overalt! Bikkjer i alle størrelser, folk i alle aldre - masse små barn, både med og uten vogn... K kikket megetsigende på meg, men unnlot å kommentere....

Planen var å følge blåmerket sti til Brunkollen, og derfra videre til Haslumseter og Vensåsseter. Nå var det ca 25 år siden jeg var her sist, så jeg var jo litt spent jeg også - hvor mye utbygging har det vært på alle disse årene. Er det fortsatt skogsterreng, eller har sivilisasjonen spist seg innover...?

Heldigvis viste det seg å være fint lite forandringer. Brei og fin sti i det vi la i vei fra parkeringa, masse folk men det tynnet seg forholdsvis raskt ut. Vi passerte endel småbarnsfamiler til å begynne med, men så hadde vi stien omtrent for oss selv virket det som.

Turen til Brunkollen er ikke lang, ca 3,5 km på sti fra Burud ppl. Man har også mulighet til å nå Brunkollen fra Øverland, og da kan man følge grusvei hele veien. At dette har blitt ett populært utfluktsmål hersket det ingen tvil om. Sikkert pga den korte avstanden, kombinert med serveringsmulighet. Stien vi gikk på sluttet seg til grusveien da det var ca 500 m igjen. Og da gikk vi i kø siste stykket.

Brunkollen
Vi så ingen grunn til å ta pause blandt 150 andre, så vi valgte å fortsette turen mot Haslumseter kapell. Kapellet ligger ca 2 km videre inn i marka, så vi tenkte å ta pause der isteden. Mat og drikke hadde vi med oss, så vi var ikke avhengig av serveringshytter underveis.

Stien mellom Brunkollen og Haslumseter kapell

Stiene var godt merket, og over de fleste myrer og bekker var det lagt ut klopper eller stokker man kunne gå på for å komme seg nogenlunde tørrskodd over :)

Pause i solveggen på kapellet

Haslumseter kapell
Da vi kom fram til Haslumseter, fant vi ut at det var servering der også! Flust med spisemuligheter med andre ord. Alltid muligheter for en vaffel :)

Måtte studere gps'n litt når vi satt der, da stien videre til Vensåsseter ikke var oppført på skiltene. Fant ut at stien mot Triungvann gikk i riktig retning, så da valgte vi den. Hadde ikke gått mange 100 meter, før neste stidele dukket opp, og der sto Vensåsseter oppført. Avstand 6 km.


Man kan nok si mye om Bærum, men lage gode og tydelige stier, det kan de. Det går stier på kryss og tvers, men de er godt merket med blått eller rødt. I alle kryss, hvor flere stier møtes, står det skilt og piler. Ikke mulig å gå seg bort med andre ord.

På grunn av regnet som har vært de siste dagene var det ganske vått og sølete på stiene i dag. Bikkja fikk raskt en jevn grå farge, hehe

Vensåsseter
Helt siden vi forlot Haslumseter kpl, har vi truffet svært få mennesker. Med tanke på hvor fullt det var på parkeringa, må man bare undres over; Hvor er alle sammen? Ikke at det gjør noe altså, ganske behagelig med tanke på å ha bikkja løs. 

Vensåsseter er enda ett serveringssted i marka. Drevet av Bærum Hundekjørerklubb på dugnad. Riktignok er det bare åpent i vinterhalvåret. Vi satte oss på benkene som sto ute å tok en liten pause.

Siste etappe av turen er snart unnagjort, skiltet sier 5,5 km til Burudvann ppl. Vi setter kursen mot parkeringa og bilen. Da vi nærmer oss badeplassen på Burudvann bestemmer vi oss for å ta en avstikker med til vannet for å bade av Fritz den værste møkka. Fritz lar seg ikke be to ganger når det gjelder vann :)

Burudvann

Burudvann

Som vanlig legger jeg ut sporloggen :)


View Brunkollen-Haslumseter kpl-Vensåsseter by Raggdog on Breadcrumbs

Powered by Breadcrumbs: manage, edit and share GPS tracks for free.


onsdag 9. oktober 2013

Rundtur Keiserholtene

16 km

I dag hadde jeg fri, så planen var forsåvidt klar; jeg og bikkja skulle ut på tur! Da solen skinte fra skyfri himmel i tillegg, så måtte jo bare denne dagen bli bra :)

Det som ikke var fullt så klart, var tur-målet. Vurderte litt frem og tilbake, og endte til slutt på Keiserholtene. Har gått veien fra Bjørkelangen, forbi Dyntjenn og ned til Setten før, men da har jeg snudd der,og gått samme vei tilbake. Nå har jo jeg en forkjærlighet for rundturer, så etter å ha studert kartet på pc'n en stund, øynet jeg en mulighet til å gå gjennom Dyntjenndalen ned til  Setten,følge veien til enden, for så å følge en sti som ville ta meg over skogen og over til Bunesveien.


Glimrende ide, om jeg skal si det selv... hehe.
Da turen omsider var bestemt, kastet jeg ikke bort tiden. Bikkja ble stablet i bilen, sammen med alt essensielt utstyr, og vi satte kursen mot Bjørkelangen.

For å spare litt tid, da jeg ikke var helt sikker på hvor langt det var rundt, kjørte jeg opp ett stykke på Dyntjennveien (bompenger!), før jeg parkerte på toppen. 

Dyntjenn

Herlig vær, lykkelig hund... kan jo ikke bli bedre :) Da jeg allerede var på toppen, gikk de 5 km ned til Setten unna som en lek. Veien langs Setten er god grusvei, og sikkert ingen problem å sykle samme ruta. Eneste uvisse er "sti-delen", som jeg ikke vet noe om...

Kuvika, Setten

Gørrvika, Setten

Gørrvika, Setten
Da vi kom til Gørrvika, som er ca 6-700m fra "veisende" kan man si, tok vi en aldri så liten pause. Solen varmet godt, så det var ikke fritt for at man blir en anelse varm på ryggen av å gå med sekk. Godt å bare sette seg ned i vannkanten, å nyte stillheten. Schæfern trengte absolutt ingen pause, men han benyttet sjansen til å bade. Får han lov til det,så kan han holde på i det uendelige tror jeg.Ihvertfall mye lenger enn det som er sundt. Ofte har jeg bare måtte avbryte badingen bestemt, fordi han ender med å stresse seg opp så han bare skjelver og piper... I dag ble det bare en kort pause, så det gikk helt fint.

Greit med vanntett gps når schæfern selvsagt skal riste seg helt oppå der jeg sitter...
Kort etter pausen, kom vi fram til der veien stoppet, og stien begynte. Glad observerte jeg en tydelig sti rett fram fra der hvor veien endte.Så vi bare fortsatte inn i skogen uten noe mer dikkedarrer. Jeg hadde ikke gått mange meterne før den første svermen overfalt oss.... hjortelus i hopetall! Raskt trakk jeg hetta på jakka over hodet, og snørte godt igjen. Hvis jeg kunne unngå å få lusa i håret, ville jeg gjerne det. Ufattelig irriterende og ekle kryp. 

Stien snodde seg gjennom skogen, og gikk svakt oppover. Jeg som var så godt gjennsnørt, ble varmere og varmere... Jeg kjente svetten sile nedover nakken, og håret klisteret seg til panna. Jeg sjekket gps'n for å se hvor langt det var igjen, bare for å oppdage at stien jeg fulgte, absolutt ikke fulgte stien på kartet. Hvor stien på kartet var, aner jeg ikke, for jeg så ingen annen enn den jeg gikk på. Jeg bestemte meg for å følge den jeg allerede var på en stund til, selv om jeg kom sjevt ut i forhold til veien jeg gjerne skulle treffe på. Men så lenge jeg hadde gpsen var det jo ingen fare for at jeg skulle gå meg bort :) Hadde ikke før beroliget meg med den tanken, da to ting skjedde i rask rekkefølge... Stien, som hadde vært tydelig å fin hele veien, løste seg plutselig opp og ble liksom borte... og gps'n begynte å pipe; low battery.... 

Ikke lett å se noe sti her...

Jaha. Nei, nå fikk hjortelusa bare komme, jeg måtte ha luft!. Reiv av meg hetta, og kjente pulsen langsomt stabilisere seg. Fant fort ut at det var ingen grunn til å bli stående der jeg var, så jeg bestemte meg for å fortsette på høydedraget jeg faktisk hadde fulgt - sti eller ikke sti. Fortsatt hadde jeg jo strøm på gps'n,og ville ha det en god stund til håpet jeg, så det bekymret meg ikke. Terrenget var kupert, og skogen tett, så det var vel egentlig bare å følge minste motstands vei foreløpig, og det var på toppen der jeg gikk. Det var ikke fristende å kjempe meg nedover i ugjennomtrengelig kratt hvis jeg kan slippe. Fulgte forskjellige dyretråkk der de dukket opp. 

Grusveien fra intet...

Plutselig skimtet jeg en grusvei i mellom granbuskene. Ett raskt blikk på gps'n gjorde meg ikke klokere kan du si. Nesten så jeg begynte å tro at jeg hallusinerte. Det skulle nemlig ikke være noe grusvei her. Bare skog faktisk. Men det var ikke synsbedrag - det var en vei... 

Vel nede på veien fant jeg meg en stein, og satte meg rett ned. Ett raskt overblikk sa at denne veien var rimelig ny. Mest sannsynlig laget som en forlengelse av den veien jeg i utgangspunktet ønsket å treffe. Jaja, da traff jeg veien tilslutt, hehe. Byttet raskt batteri på gpsen (hadde selvsagt med reserve), og fulgte veien nedover. Gpsn viste da 8,3km tilbakelagt.

Vestre Bunes

Vestre Bunes

Utløpet til Setten, mellom Østre og Vestre Bunes
Veien ned til Bunes forløp uten dramatikk, og schæfern og jeg fortsatte turen vår videre forbi gårdene, og ut på riksvei 170. Denne veien kan være ganske trafikkert, i perioder, men heldigvis ikke i dag når vi snek oss langs veikanten. Akkurat denne lille stubben vi var tvunget til å følge riksveien, er ubehagelig smal med autovern på begge sider av veien. Derfor vil jeg helst unngå å møte biler her, og ihvertfall hvis det kommer biler i begge retninger. Har faktisk gått her engang før, det var da jeg gikk rundt Fagermosan. Den gang måtte jeg gå flere kilometer langs riksveien pga en feilberegning. Ingen ønskesituasjon.

Etter å ha nesten løpt de 200m forbi den smale veistubben, uten å møte bil heldigvis, kaster vi oss inn på grusveien som går gjennom Åmotbygda. Bosetning siden 1485 står det på ett skilt i innkjøringa. En stund siden det :)

Vel gjennom bosetningen, kan jeg endelig slippe bikkja løs igjen. Grusveien slynger seg oppover. På toppen kan vi egentlig velge å følge veien som går nesten snorrett gjennom Settemåsan, men isteden tar vi brått til høyre og inn på en tydelig kjerrevei.

Bru over Setta
Veien snor seg gjennom terrenget, og går mer over i sti jo lenger inn vi kommer. Det er ganske mørkt inne i den tette skogen, men stien følger elva Setta som slynger seg som en sølvtråd. Enkelte solstråler trenger gjennom bladverket, og legger stien og elva i ett skimrende lys som stadig skifter. Denne stien har jeg alltid synes er nesten magisk, derfor velger jeg å gå her isteden for å følge grusveien.

Veiby
Boplassen Veiby dukker opp fra intet, og stien fortsetter tvers over plenen og videre forbi. Om de som eier setra liker at vi vandrer gjennom hagen deres vites derimot ikke, jeg har aldri sett noen der. En ny gammel boplass dukker opp, det er Settemoen. Den gamle kjerreveien slutter seg til den nye,og vi er på grusveien igjen. Nå går det på nytt oppover. 

Nesten på toppen ligger Rotjerna. Det er bare det ene tjernet som er synlig fra denne veien, Nordre Rotjern. De to andre ligger skjult lenger inn i skogen.

Nordre Rotjern

Forsetter vi forbi, og opp neste bakke så er vi så godt som på toppen. Derfra er det flatmark tilbake til bilen.
Det var dagen tur :)


Sporloggen fra gps'n finner du under her.
God tur!

View Rundtur Keiserholtene by Raggdog on Breadcrumbs

Powered by Breadcrumbs: manage, edit and share GPS tracks for free.


mandag 7. oktober 2013

Dyntjenn og Fiskehytte

Slutta tidlig på jobb i dag, og da det viste seg å bli så bra vær.... bare måtte det bli en tur med bikkja :) Prøver stort sett å finne turer hvor jeg kan gå en runde. Ikke alltid så lett, selv om jeg studerer kartet inngående flere ganger i uka, bare for å få ideer til turer jeg kan gå. Ofte blir det allikevel en frem-og-tilbake tur...

Bestemte meg for å gå ned til Dyntjenn i dag. Ikke hadde jeg allverdens med tid før middagen skulle lages, og ikke hadde jeg planlagt noe på forhånd. Da ble det å ta det litt på sparket.

Steintjenn
Veien inn begynner ved en bom nesten ute ved hovedveien (170). Derfra går det grusvei hele veien ned til Setten. Det går fint ann å kjøre bil innover, det koster 50kr som man betaler i kassa ved bommen. I dag velger jeg å parkere på utsiden av bommen, og gå inn. På veien passerer vi Steintjenn før noen lange bakker tar oss til toppen og ett veidele. Holder man til venstre kommer man ned til Åmotbygda. Jeg tar derimot til høyre på veien som leder ned til Setten.

Søndre Rotjenn
Fra krysset går det nedoverbakke. I bunnen av første bakken, ligger ett flott lite tjern. Tjernet er ett av tre som ligger på skrå ovenfor hverandre. Dette er Søndre Rotjenn. De andre to heter da selvsagt Midtre Rotjenn og Nordre Rotjenn, hehe. Hver gang jeg går forbi her, så løper Fritz ett lite stykke innover på stien som leder inn til tjernet. Der huker han seg ned, og venter på at jeg skal følge, etter så vi kan gå inn til tjernet. Men jeg går stort sett bare videre, og han kommer da etter meg i full fart. Men i dag tenkte jeg at kanskje vi for en gangs skyld skulle gå inn til tjernet. 

Fritz fløy som vanlig inn på stien, og satte seg å ventet på meg. Han så nesten litt sjokka ut da jeg faktisk gikk inn på stien etter ham. Han hev seg rundt,og spurtet de få meterne ned til vannet. Jeg hadde nesten ventet at han skulle hive seg uti, da bading står nesten øverst på Fritz' "Best things to do-list". Merkelig nok så ville han ikke bade i det tjernet. Jeg gikk litt langs vannet, da det går en liten sti der, og endt opp ved en bålplass og en gapahuk. Ikke så mye å se, så vi snudde og gikk tilbake mot veien. Fritz ville fortsatt ikke bade. Nesten tilbake ved veien, oppdaget jeg en godt brukt sti som fortsatte innover i skogen. DET måtte jo utforskes :) Kursen ble satt, og vi tuslet inn på ukjent mark.

Hadde ikke gått mange 100 meterne før vi kom fram til en hytte. Gps'n viste at hytta het Fiskehytta. Den så nesten ut som om den kunne tilhøre en klubb eller forening. Så ihvertfall ikke privat ut. Hytta lå bare noen meter fra ett vann som jeg fant ut var Dyntjenn. Da ville Fritzern bade! Han spurtet ned bakken, og stoppet bare i noen sekunder mens han så på meg for å få bekreftelse. Da jeg sa "ok", nølte han ikke, men hoppet uti tvert, hehe. Jeg var ikke fullt så ivrig, så jeg brukte litt lenger tid ned skråningen til jeg også var ved vannkanten. Jeg badet ikke! Der så jeg en liten sti som fulgte vannet bortover. Den fulgte vi selvsagt....

Fiskehytta
Stien snirklet seg litt kronglete langs vannkanten. Noen steder måtte jeg ta noen omveier, fordi stien gikk rett over ett myrområde/ elveutløp. Det viste seg etterhvert at stien ledet til flere hytter som ligger langs Dyntjennet. Disse var tydeligvis private. Jeg følte meg nesten som en inntrenger der jeg fulgte stien som snirklet seg forbi hytteveggene. Heldigvis var det ingen å se på hyttene, men jeg var allikevel lettet da stien ledet oppover, og inn i skogen igjen.

Dette båthuset har nok sett bedre dager :)
Ikke lange biten gjennom åpen skog, så var vi ute på grusveien igjen.... Jaja, da ble det en liten runde på oss allikevel. Ikke helt som jeg hadde tenkt, men vi var faktisk ved Dyntjenn, og det var jo det som var planen :)

Har dessverre ikke Gps loggen.... klarte å slette den på merkelig vis....







søndag 6. oktober 2013

Fjuktjenn

4,8 km

Før jeg fikk med meg sønnen min på tur i dag, måtte jeg først love at det ikke skulle være for langt :) Den stakkars gutten har fortsatt friskt i minne da jeg dro han med meg på 25 km tur, hehe. Dagens ungdom tåler jo ingenting.

Fjuktjenn runden, tenkte jeg, det må jo være perfekt. Der har jeg ikke gått på evigheter, samt at det er litt variert terreng og det er litt å se på underveis. 

Som tenkt, så gjort... Vi satte bikkja i bilen,og satte kursen mot Finstadbru, og Fjuktjennbekken. Litt spent var jeg, om det var fullt opp med jegere der i dag all den tid det var helg, fint vær og elgjakt :) Men da vi kom fram til parkeringa, var vi helt alene...


Turen begynner på grusvei ett kort stykke, før vi tar inn til høyre og begynner på stien. Ganske bratt det første stykke, til vi kommer opp på flata, men stien er tydelig og lett å følge. Det tar ikke så lang tid før vi kan skimte vannet gjennom trærne.





Fjuktjenn runden er en kort løype, og følgelig ganske så populær som turmål. Derfor er det ikke mindre enn 3 - tre! - stk turkasser/ bøker man kan skrive seg inn i. Og vi måtte selvsagt behørig dokumentere vårt nærvær i alle tre :)



Etter skrivesessionen, fortsatt vi på stien som tar oss rundt til andre siden av vannet. Den er smal og kronglete, og på deler av den er det satt opp ett provisorisk rekkverk for å hindre at de mest klønete faller i vannet. På ett sted går stien faktisk på utsiden av fjellskrenten, og fotturistene må bruke en stige som er satt opp for å komme seg over. 

Nå er ikke min schæfer så innmari flink til å gå i stige, så vi valgte å klatre opp på toppen av skrenten, og ned på andre siden. Det fungerte helt fint det :)




Etter å ha passert alle hindrene langs vannet, tar stien en sving innover i skogen ett stykke, før man på nytt begynner på ett bratt parti for å nå toppen av Fjuktjennåsen. På en klarværs dag er nok utsikten upåklagelig, men selv om det var bra vær i dag, så var det en dis i lufta som hindret vidsynet.


For å hjelpe til så man kan se enda lenger utover, er det satt opp ett utkikstårn man kan klatre opp i. Hvordan utsikten arter seg derfra får bli spekulasjoner for min del - jeg går ikke opp dit! 
Sønnen min derimot er tøffere.


Stien fortsette på toppen av åsen, som også bytter navn til Gunhildsrud høgda. Etter ca 1 km, begynner terrenget å helle svakt nedover. Da dukker den opp. Hytta med det passende navnet Steinhytta. Den er bygget inn i terrenget, og er åpen for alle.




Etter fotoseansen går vi videre nedover. Stien er tildels ganske bratt også denne veien, men vi kommer oss ned til bilen uten annet enn en nesten ulykke :) Sånn som kan skje når ungdommen i overmot har alt for stor fart i nedoverbakkene... hehe. Men det gikk bra, og vi kom fram uten benbrudd eller forstuinger. 

Akkurat i det vi svinger oss ut av skogen, og inn på parkeringa, blir vi møtt av 3 biler hvor jegerne tyter ut av kjøretøyene. Litt flaks skal man ha. Ikke så vi noe villt underveis heller. Det eneste dyrelivet vi stiftet bekjentskap med var elgelusa - men den var til gjengjeld representert i store mengder...

Sporloggen fra gps'n vedlagt


View Fjuktjenn-runden by Raggdog on Breadcrumbs

Powered by Breadcrumbs: manage, edit and share GPS tracks for free.


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...