Man trenger ikke krysse Grønland for å dra på ekspedisjon, eller gå Norge på langs for å få en flott tur. Ikke trenger man klær i "flere-tusen-kroners-klassen" heller... Kommer man over dørstokken er mye gjort.

Ikke langt unna ligger skogene. Bli med ut.
Mikroeventyrene venter :)


For å gjøre det lettere å følge turene jeg går, så er hver tur logget med gps, og sporloggen er satt inn i slutten av hvert innlegg. Etterhvert som nye stier blir tråkket opp, så havner de her.

God tur!

søndag 29. september 2013

Store Elgheia-runden

22,3 km

To day is the day! I dag har jeg bestemt meg for å gå en skikkelig langtur. Jeg skal slå sammen to turer jeg har gått før, til en lang. Jeg skal gå først rundt Tævsjøen (Store Tævsjø runden), opp til Elgheia via dryplene, videre over åsen og ned til Maltjenn på Bjørkelangesiden. Derfra opp gjennom Skamodalen, forbi Korstjenn og ned til Tævsjøen igjen. Derfor kaller jeg den for Store Elgheia runden.


Sønnen min har bestemt seg for å være med, så det er hyggelig. Ikke altfor ofte han vil tilbringe tid med sin gamle mor nå lenger, hehe. 16 år er ingen spøk.

Vil ikke bruke for lang tid på utbroderinger, så for den som er interessert, så kan man lese om første delen, og siste delen av turen under "Store Tævsjø runden". Første pause tok vi i gapahuken ved Kutjenn...



Etter å ha kommet oss over åsen, og ned til Tævsjøen, følger vi grusveien ett stykke. Etter ca 700m ser man en traktorvei slynge seg bratt oppover i terrenget på høyre hånd. Denne veien følger vi. Det går oppover :) Forbi en hytte, og videre opp. Veien går over i sti, men fortsatt går det bratt oppover. Ett godt stykke oppi lia kommer vi til en demning og ett vann; dette er Hornåsdryplene...




Her krysser vi demningen, og fortsetter på sti. Oppover. Stien vi følger slår seg sammen med den "vanlige" ruta til elgheia ca 100m fra toppen. Vel oppe er det på tide med en velfortjent hvil. Den siste delen av turen har vært tung og svett, men nå er vi endelig på toppen, så heretter går det nedoverbakke :) 




Etter pausen setter vi kursen østover, vi følger stien videre innover. Den tar oss endelig ned til Maltjennveien, og Maltjennmoen. Nå følger vi grusveien. I første veikryss holder vi til venstre, og går inni Skamodalen, og en ny lang oppoverbakke. I enden av veien ligger ligger Korstjern.




Ett utrolig vakkert sted. Rett før brua tar vi opp til venstre. På toppen der ligger en liten bu. Perfekt for en liten pause, og en velfortjent kaffekopp! Stien fortsetter forbi bua og inn i skogen. Det ser ut som om det er en løype for atv, så den er tydelig, men tildels gjørmete...


Underveis vider den seg ut, og blir nesten en vei. Kjerreveien er ikke lenger enn en drøy kilometer lang, men virker lengre. Den ender tilslutt ut på grusveien som går fra Tævsjøen til Posttjenn. Tar vi til venstre her, så kommer vi ned til Tævsjøen igjen.


Vel nede ved vannet, velger vi gulmerket løype som tar oss langs vannet og til dammen i Tævsjøen.





Etter turen rundt vannet er unnagjort, velger jeg stien som går ned forbi dammen, og forbi speiderhytta. Derfra krysser vi elva over en liten bro, før vi fortsetter på sti så vi kommer ut på grusveien ved østre Hagen. Da er det bare å følge grusveien til man kommer ut på Lindåkerveien igjen :)

Sønnen min ble sliten, ingenting å si på det. Klart det tar på å gå tur i 5 timer. En veldig kupert løype. Da jeg kommenterte at han tross alt er ung og sprek, og burde klare dette bedre enn sin gamle mor, fikk jeg til svar; Du er jo vant til å gå tur du! 

Jaja, sant nok :)

Sporloggen finnes her:



View Store Elgheia runden by Raggdog on Breadcrumbs

Powered by Breadcrumbs: manage, edit and share GPS tracks for free.


torsdag 26. september 2013

Tresjøene

Tresjø-runden

10 km

Skogene rundt Ulviksjøen er ett forholdsvis uoppdaget område for meg. Hvis jeg er på tur på disse kanter, så er det enten rundt vannet og over Revtjennhøgda mot Nord Mangenveien, eller over Åsnes setra, Bergersetra, mot Ovlien. Og da er det på sykkel. Skal jeg ut å gå, så ender det stort sett alltid med Tresjø-runden. Ikke at det er noe galt i det altså, det er en kjempe fin tur :) Men jeg trenger kanskje utvide horisonten min litt, hehe...

I dag ble det derimot Tresjøene, får ta horisonten en annen dag...
Tresjøveien er bomvei, så jeg parkerer på utsiden av bommen, logisk nok. Tar man denne veien helt til enden kommer man ut på rv 175, i nærheten av Auli. Jeg derimot går på grusveien bare til jeg har passert det første vannet, Kalven. Der pleier vi å ta en liten stopp, slik at schæfer'n får dyppet pelsen.

Kalven
Etter at vi har passert vannet, går det en sti inn til høyre. Det er begynnelsen på Tresjø-runden :) 
Det er ikke såmye å si om turen egentlig, annet enn at stien slynger seg mellom innsjøene Vestre Tresjøen og Østre Tresjøen. Stien går på variert underlag, med endel myr. I perioder med mye nedbør må man regne med å bli våt på bena.


Vestre og Østre Tresjøen er forbundet med en demning. Demningen fungerer som bro for oss turgåere. Slusene som en gang var i bruk er forlengst ødelagt, men man kan fortsatt se rester etter sveivhjul og annet drivverk.




Ca 1km etter demningen kan man ta en liten avstikker ned til vannet. Ikke langt fra stien ligger det en gapahuk/ hytte som er åpen for alle. Fortsetter man forbi gapahuken, kommer man ned til en fin rasteplass i vannkanten. Ypperlig sted for en pause.


Tresjøene kan også by på minner fra krigens dager. En informasjonstavle er satt opp ved en rusten jerndings. Den forteller om ett flyslipp våren 1945, som skulle forsyne hjemmefronten i området med våpen og ammunisjon.



Tresjø-runden har mange idylliske bukter og viker, og det skorter ikke på vakre fotomotiver. Etter nok en drøy kilometer kommer man til en ny demning, eller det vil si restene etter en. Her er det også en liten bro, og vannet føres fra den ene delen av innsjøen, via en liten elv, til den andre delen.








Herfra er det bare noen hundre meter igjen av stien, før man igjen er på Tresjøveien. Man tar da til venstre, og følger veien helt tilbake til bilen...




torsdag 19. september 2013

Fritz i badeland

Garsjøen - Myrås
7 km

I dag hadde jeg tenkt å gå en av de turene jeg liker best på Sør Mangen, nemlig turen fra Garsjøen til Myrås, og derfra tilbake til Garsjøen via Gravdalen. Hele turen har jeg dokumentert tidligere her.

Det gikk ikke helt som planlagt i dag.

Noen som kjenner til navnet ”Timberjack”?
Hvis man har sett hvor mye skade en slik hogstmaskin gjør i skogen, og da mener jeg i form av hjulspor, så kan man tenke seg hvor lite det var igjen av stien når denne 18 tonns maskinen hadde kjørt noe turer opp og ned. Hjulsporene var ca 1 meter dype!! Og fylt med vann og leire!



Ned der hadde jeg tenkt å gå!? Bikkjepelsen på sin side var overlykkelig, han hadde kommet til badeland! Ett stk varm hund siktet seg inn på første gjørmegryta, tok løpefart og stupte med trynsiktet først ned i vannet så sølespruten sto til alle kanter. Han rullet rundt og la seg flatt ned så bare toppen av hodet og haletippen var synlig. Tre sekunder helt stille. Så spratt han opp, og siktet seg inn på neste vannhull. Hvor hele seansen gjentok seg. Han var i badehundenes mekka.



Jeg på min side var ikke like entusiastisk der jeg så min fine gylne schæfer bli forvandlet til en mørkgrå klump. Og ikke luktet han godt heller kunne jeg med gru konstantere.

Nei, her var det bare å gi opp. Jeg hadde ingen planer om å ta svømmeknappen i denne gjørma.
Full tilbaketrekking ble derfor beordret, og vi gikk samme veien tilbake som vi kom. Nå synes jeg det absolutt er å foretrekke å kunne gå runder, så man slipper akkurat dette.... å gå samme veien frem og tilbake. Men noen ganger må man bare gå rundt grøten etter vann, før man spiser det sure eple...

En innlagt stopp ved Folungtjenn annså jeg nå som påkrevd! Turkameraten trengte absolutt ett bad... i rent vann :)


fredag 13. september 2013

Fuglehunden

Enkelte dager er slik at man egentlig ikke burde gått på utsiden av døra. Dagen i dag, var en slik dag. Jeg burde jo skjønt det når jeg så på kalenderen, og fredag den 13 lyste mot meg. Og når jeg kikket ut vinduet, og det regnet i strie strømmer.... Da burde jeg tenkt som så; i dag finner jeg på noe innendørs. Fint vær ute til å være inne :) Men neida, etter at morgenkaffin var inntatt, og jeg var godt nedi kopp nummer to.... da klarnet det opp gitt.



Og si at det ble fint vær var å overdrive, men det sluttet i hvertfall og regne. Fritz hadde egentlig vært rastløs noen dager, så han synes det var på høy tid med litt action. Jeg bråbestemte meg da for å ta en sykkeltur med pelsdyret. For å få ut litt damp, kan man si.

Nå fikk jeg vel litt mer action enn ønskelig.

Bare for å ha sagt det, Fritz jager ikke sau. Han er livredd dem. Stirrende blikk, stivbent ganglag.... Nei sau det er skumle dyr. Men Fritz, han har en drøm han. Og det er å bli fuglehund! Å sykle på skogsbilveier med en schæfer i bånd som tror han er fuglehund – ja, det kan gi spenning nok for en hel sesong.




Turen begynner bra, Fritz utstyrt med trekksele og strikk trekker på det han er god for. Riktig moro er det. Etter en stund dabber han av, og slår over i trav. Det er både forventet og helt i orden. I dette tempoet kan han løpe foran sykkelen i timesvis. Eneste problemet er at jeg har en tendens til å slappe av, og bli ørlite ukonsentrert… Så da Fritz plutselig bykser til, og skjærer inn i småskogen… ja, det blir litt som den berømte julekvelden på kjærringa kan du si!

Fordi jeg av åpenbare grunner sitter fast i Fritz, går det som det må gå i en slik situasjon, jeg slipper kjørelina, men ikke raskt nok. Jeg og sykkelen blir med inn i krattskogen! Der går jeg på tryne ned i stikkrenna, og sykkelen går kast i kast inn i krattet. Jeg hører det bakser i vinger til tung skogsfugl, og jeg hører Fritz forsvinne inn i buskaset. Jeg sitter litt fortumlet i grøfta, og kjenner at blodtrykket stiger. Heldigvis ingen brukne lemmer, så jeg får slept sykkelen ut på veien igjen. Der brøler jeg på Fritz med en styrke som ville gjort en slagbjørn imponert.

Fritz kommer ikke. Det gjør derimot en bil. Sakte kommer han kjørende mot meg på grusveien, og stopper. Fordi jeg sikkert ser litt pjuskete ut, stikker han hodet ut av vinduet og spør om alt er ok. Jeg forklarer situasjonen, og spør om han ikke tilfeldigvis har sett bikkja mi.

Om det var ordet ”hund” som var utløsende faktor er umulig å si, men stemningsendringen var åpenbar. Han trakk pusten, og overhøvlet meg med en lang tirade om uansvarlige hundeeiere, båndtvang, løshunder, sau på beite osv osv… så avsluttet han med å si; at så han bikkja, så skøt han den! Jeg ble litt satt ut, så jeg rakk ikke engang opplyse mannen om at det faktisk ikke var båndtvang nå.

Og akkurat da valgte hunden min å entre scenen. Pesende, og med sikkel og slim i hele fjeset. Pusten gikk som en blåsebelg, der han la seg ned foran føttene mine. Jeg så at gubben studerte ham inngående, sikkert for å se om han hadde saueinnvoller i pelsen.

Uten ett ord kjørte han videre. Jeg kastet ett blikk opp i planet på pick-upen hans når han paserte. Der lå 4-5 røde rever og stirret på meg med tomme blikk… Kanskje ble de tatt når de jaget sau…. ?

Piffen var gått ut av meg, og Fritz var i hvert fall sliten nok, så vi satte kursen hjemover igjen. Fritz i bånd, jeg trillende på sykkelen. En ting var sikkert – den fuglejeger tingen skal jeg nok få pellet av ham ja. Jeg kjente at blodtrykket var på vei oppover igjen der jeg mumlende gikk og holdt godt i kjørelina…




torsdag 12. september 2013

På tur rundt Mangenfjellet

Garsjø - Myrås - Gravdalen - Garsjø

12 km

Å finne en runde å gå på Søndre Mangen, uten at man skal kjempe seg gjennom tett kratt og ugjennomtrengelig urskog... det er ikke lett kan jeg fortelle. Men de finnes :) Jeg har bodd langs Sør Mangen-veien i mange år, og har gått disse skogene på kryss og tvers. Stort sett utenom sti, fordi oppgåtte stier er mangelvare i den søndre delen av Mangenskogene.

Store Garsjø


En av de fineste turene på Mangen, enten det er sør eller nord, det er turen over Sakkusmosan. Turen starter på parkeringa ved Garsjøen, og tar oss opp på Mangfjellet, over myrområdet Sakkusmosan, ned gjennom Gaupelia, til Myrås, og derfra på grusvei gjennom Gravdalen, ned Jomfrubakken og tilbake til bilen. Kort fortalt, hehe :)

Bildene i denne bloggposten er fra litt forskjellige turer, og forskjellige tider på året...


Skiltet som er oppført ved parkeringa ved Store Garsjø vitner om stor aktivitet i vinterhalvåret. Mangenfjellet Turlag gjør en kjempe jobb for alle som liker å gå tur med ski på beina. Alle de merkede løypene er vinterløyper, og ikke spesielt egnet for sommertur - hvis man ikke er beredd på å svømme over tjern og myrer da selvsagt, hehe. Allikevel kan man følge noen av dem, også uten frost i bakken, man må bare regne med å bli våt på beina, og gå utenom de største vannhullene. Det er nemlig vått over de store myrene på Mangenfjellet :)

Vårstemning i skogen, på vei opp på Mangenfjellet.

Det går fint ann å gå i skisporet her

Sakkusmosan

Sakkusmosan, løypesporet er lett å følge



Etter at myrplatået, Sakkusmosan er unnagjort, passerer man ett lite vann, Folungtjenn. Dette vannet pleier jeg å ta en liten avstikker til. Her er det koselig å sitte på berget, å nyte en kopp kaffe.





Folungtjenn
Folungtjenn
Etter vannet, går turen gjennom skogsterreng, og flere små myrer må passeres. Etter en stund kommer man til Gaupelia, som er ett åpent steinete område. Man kom jo gjette hvorfor stedet har fått sitt navn...


Gaupelia



Vi passerer lia, og kommer rett over på traktorstien som tar oss ned til Myrås. Fra Myrås er det grusvei hele veien gjennom Gravdalen og fram til Sør Mangenveien. De siste 100-meterne tilbake til Garsjøen, må man gå langs bilveien.

Gravdalen

Svarttjenn

Svarttjenn


God tur!
Turloggen finnes her:




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...